Kampen for likestilling har lenge stått i skyggen av gutta på skauen og heltene fra arbeiderbevegelsen i norsk historieskriving. Det har en rekke biografer gjort noe med de siste årene. Magnhild Folkvord er en av dem.
Til nå har hun ikke blitt betraktet som like viktig som de fire store feministene, som foruten Qvam omfatter Gina Krog, Fernanda Nissen og Camilla Collett. Det kan det raskt bli en endring på med «Betzy Kjelsberg. Feminist og brubyggjar». I den gir Folkvord en stort sett levende skildring av Norges første kvinnelige fabrikkinspektør som gjennom et langt liv kjempet for å bedre kvinners arbeidsliv.
I den spenner hun opp et bredt lerret, og med et sikkert grep om stoffet følger hun Kjelsberg fra fødsel i Svelvik i 1866 til hennes død som høyt respektert rikskjendis i 1950. At hun i likhet med Qvam ble begravet på statens bekostning, sier noe om hennes posisjon i samtiden.
Særlig levende er skildringene av om hennes ungdomstid tid som en av Norges første kvinnelige gymnasiaster og miljøet omkring kvinnegruppa Skuld. Sjelden har jeg lest en mer elegant skildring av et bryllup biografen stiller seg kritisk til av grunner som forsiktig utdypes utover i boka. «Det vart ingen artium for den unge Betzy. Kjærleiken tok styringa over studentkarrieren», skriver hun med sikker sans for understatement.
At Folkvord også har blikk for slående eksempler, viser hun flere steder. For eksempel i beskrivelsen av Kjelsberg innsats for en kvinnelig kokke som delte rom med seks-sju mann. Det fikk holde at hun lagde mat til mennene, hun skulle ikke også være kjerringa deres, noe også bedriftseieren innså til slutt.
Til tross for massive fordommer mot en kvinnelig fabrikkinspektør, visste Kjelsberg å sette seg i respekt hos sine motstandere. Folkvord argumenterer overbevisende for at hun var altfor dyktig til å bli sjefsinspektør i 1916. Stillingen gikk i stedet til en mann uten erfaring og kompetanse, men med riktig nettverk. Et mer graverende eksempel på at Kjelsberg ble oppfattet som en trussel av mannsveldet, var da hun til tross for bred støtte ikke ble sosialminister i 1928.
Den røde tråden i boka er Folkvords skarpe betraktninger om hvorfor Norge ble «ein sinke når det gjaldt kvinner i sentrale posisjoner». Hennes lite flatterende beskrivelser av menn som tviholder på sine maktposisjoner, burde være aktuelle også i dag.
Til gjengjeld har Folkvord gjort et stort arbeid i å saumfare arkiver. Materialet er så omfattende at det går utover fremdriften i historien enkelte steder. På side 144 får vi vite at Kjelsbergs flyttet fra Drammen til Kristiania. Det tar imidlertid femti sider før de flytter inn i en leilighet i Victoria Terrasse.
Likevel er det ingen tvil om at Folkvord med «Betzy Kjelsberg» er blant de forfatterne som utvider norsk biografiskriving til å omfatte andre enn våre krigshelter og etterkrigstidens statsministre. «Betzy Kjelsberg» anbefales til alle som vil vite mer om feminismen lange og stolte tradisjon helt tilbake til 1800-tallet.
Magnhild Folkvord
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN