Anmeldelse: Geir Lippestads feil og floskler

«Et større vi» er til tider en sterk historie om livet med datteren, ispedd noen gode refleksjoner om livet. Men siden Geir Lippestad også prøver seg som samfunnskritiker, blir boka et usammenhengende makkverk.

Den har i utgangspunktet en fiffig struktur. Annethvert kapittel er viet til livet med den sterkt funksjonshemma datteren Rebekka, som døde i 2013 i en alder av 17 år. De andre forteller historien om rasehygiene, Hitler, behandlingen av «åndssvake», samene og taterne, fram til dagens bioteknologi.

Men der den personlige skildringa er varm, reflektert og innsiktsfull, er den historiske og politiske gjennomgangen overflatisk og spekket med faktafeil, retoriske spørsmål og påstander han ikke begrunner.

De to bitene skal komplimentere hverandre. Den personlige historien viser oss at også mennesker med sterk funksjonshemning kan leve gode liv, og at vi blir bedre i møte med utfordringer, så lenge vi aksepterer livets vanskeligheter og ikke presser vår trange forståelsesramme på andre.

Den politiske historien skal fortelle oss at vi lever i et sorteringssamfunn, og at bioteknologien vil gjøre samfunnet til et kaldere og mindre inkluderende sted å leve. Men Lippestad argumenterer aldri for sin sak.

Når han for eksempel viser til Richard Dawkins' Twitter-melding om at det er umoralsk å ikke ta abort om en får vite at fosteret har Downs, møter han det ikke med motargumenter. Nei, han «hitler» heller debatten ved å trekke paralleller til rasehygienikerne han tidligere har slått i hartkorn med Adolf Hitler.

Så lenge vi får høre om livet med datteren, og så lenge han i den politiske delen forholder seg til historien, er boka fin, informativ og til tider klok. Men når Lippestad nærmer seg nåtid i debatten om sorteringssamfunnet, og dermed begynner å rote for fullt, når dessverre også den personlige biten av historien sitt lavpunkt.

For når Lippestad skriver om livet etter datterens død, bryter nemlig den sterke, personlige historien opp i et hav av floskler. «Visst skal jeg fortsette å være steinene, men vekten av dem skal ikke få dra meg under. I stedet skal jeg bruke dem som ballast ...»

Det er likevel den politiske biten av boka som er verst. Lippestads største frykt er sorteringssamfunnet, som han ser som en naturlig følge av å tilby kvinner fosterdiagnostikk. Det gjør nemlig at mange av dem tar abort om de får vite at barnet vil bli født med Downs syndrom.

Lippestad ønsker en offentlig debatt om de etiske sidene ved å tilby fosterdiagnostikk. Men hvis hans egen bok er et forsøk på å sette i gang en slik debatt, håper jeg de holder seg til den personlige historien.

For i sin kamp mot sorteringssamfunnet og for «et større vi» er det nærmeste Lippestad kommer argumentasjon, retoriske spørsmål som «er det slik vi vil at livet skal være? Helt under kontroll? Og er vi mennesker skapt for det?», «Ved å velge bort dem som er annerledes, velger vi ikke da samtidig bort en vesentlig del av innholdet i vårt eget liv?». Når Lippestad konsekvent unnlater å besvare disse retoriske spørsmålene, blir vi ikke det grann klokere.

Lippestad kommer også med en rekke usannheter. Han viderebringer flere ganger i løpet av teksten en velkjent myte om at ni av ti av de over 38 år som venter barn med Downs syndrom tar abort. Det er feil. Halvparten av dem som får tilbud om fosterdiagnostikk sier nei. Det er bare ni av ti av dem som sier ja til tilbudet som tar abort. Det er en vesentlig forskjell. Spesielt siden det trolig er de som er minst innstilt på å ta abort som sier nei til fosterdiagnostikk.

Han påstår i samme slengen at dette «for mange fører til større kvaler enn om de hadde båret barnet fram slik det er skapt fra naturens side». Som andre steder, har han heller ikke her en kilde for påstanden.

Lippestad velger også andre steder de tallene som passer ham best. «Antall nyfødte barn med Downs syndrom ble omtrent halvert fra 2011 til 2012, fra 91 til 49», skriver han. Han legger riktignok til at de to foregående åra var tallet 72 og 84. Det han ikke nevner, er at kilden han bruker viser at det ble født 74 barn med Downs syndrom i 2014, altså det samme som i 2009. Men heller ikke det passet vel med historien.

På slutten bryter også den politiske strukturen opp. Da begynner Lippestad å diskutere sine nåværende kjepphester, som nei til tiggeforbud og ja til kvoteflyktninger. Dette handler også om «det store vi».

Passasjen om tiggeforbud er bra og sakligere enn de bioetiske delene av boka, men begge områder blir likevel ensidig og politisk korrekt.

Det eneste som redder boka fra en ener på terningen, er den sterke og tankevekkende skildringa av livet med datteren.