I et meget tradisjonstungt restaurantlokale i hjertet av gamle Oslo, med middelalderbyen i ryggen og utsikt nedover Bispegata til den nye Barcode-brutalismen og gourmettempelet Maaemo, ligger Oslo Spiseforretning og balanserer mellom nytt og gammelt.
I sin tid et meget friskt pust i byens restaurantverden, en ganske tidlig representant for et modernisert norsk kjøkken, der norske tradisjoner og råvarer ble kombinert med internasjonale impulser. Men åra går.
Leverer spiseforretningen fortsatt varene?
Da Robinson og Fredag stakk innom forleden, var det temmelig langt mellom gjestene, noe som nok bidro til å forsterke følelsen av at det fine restaurantrommet i Oslo gate kunne vært gjort enda mer ut av. Det avlange lokalet, med flisegulv i svart og hvitt, sofaer langs veggene og en mørk rødfarge på veggene, har elementer av det klassiske, franske brasseriet.
Men denne kvelden var stemningen snarere litt som en hotellrestaurant i en mindre by. Spesielt belysningen bidro i negativ retning. Bak de melkehvite glassplatene i taket er det sirkulære lysrør, som bader rommet i et kjølig og litt for kraftig lys. Sammen med neonlyset fra kjøkkenet, som det var meget god utsikt til fra Robinson og Fredags bord gjennom en temmelig rotete barløsning, skapte det en unødig kjølig stemning.
Oslo Spiseforretning satser på kortreiste, sesongaktuelle norske råvarer. Dels gjennom en à la carte-meny, dels gjennom en dagens meny som kan fås som tre-, fire eller femretter.
Mens de nippet til hvert sitt glass italiensk musserende fra Ca' Del Bosco, bestemte Robinson og Fredag seg for å gjøre det enkelt, og gikk for en fireretter.
Først på bordet kom en amuse-bouche, en ganefryd, i form av en kremet, rik og deilig krabbesuppe, fint balansert med biter av syrlig skogsopp. To sorter godt smør var også på bordet, men brødet ikke dukket opp før med den første ordinære retten. Da det kom var det dagsferskt, men ikke så ferskt at det ble en opplevelse i seg selv.
Forretten, krabbemousse med småsalat, var en liten lekkerbisken. Moussen i seg selv var smakfull og saftig, med følge av beter, små salatblader, forsiktig smakssatt med pepperrot, og med flortynne skiver av sprøstekt rugbrød som teksturmessig kontrast. Tonen var satt for et måltid preget av fint balanserte og ujålete retter, satt sammen av rustikke kvalitetsråvarer og tilberedt med stø hånd.
På kelnerens anbefaling drakk de en Domaine Barat Chablis 2011 til, en frisk og typeriktig vin, likevel uten det mest dekadente sjøbunnspreget.
- Den satt godt, men kelneren burde ha tilbudt oss å smake før hun skjenket i glassene fra en nyåpnet flaske, påpekte Robinson.
To kelnere byttet på å betjene spisevennene. Den ene var lærling, og ved siden av å bære preg av å være noe urutinert, snakket hun så vidt fort og utydelig at det var litt vanskelig å følge med. Velviljen var det likevel ikke noe å si på.
Neste rett var uer. Et perfekt tilberedt stykke fisk med sprøtt skinn og smakfullt, flakete kjøtt fikk rustikt og syrlig-søtt følge av syltede beter, jordskokk og grønnkål. Chablisen var med videre, uten å gjøre skam på seg.
Men da kelneren noe seinere skjenket i en smak av en Aventino 2007 Crianza fra Ribero del Duoro, det anbefalte vinfølget til flatbiff av lam, rynket Robinson på nesa. Vinen var definitivt over middagshøyden, med det litt syltede og overmodne preget der syre og frukt er på kraftig hell. Et bytte til noe fransk fra Rhône løste problemet, uten protester fra den hyggelige kelneren.
Lammet var dagens lille nedtur. Flatbiffen er en liten hemmelighet på innsiden av låret, og vanligvis svært mør. Men her var selve tyggeopplevelsen litt på den trå siden. Absolutt ikke seigt, men litt mer «robust» enn man forbinder med lam. Noe salt var kjøttet også. Men smaken av høstlam var det ikke noe å si på, fint akkompagnert av syrlig sopp, løk, bønner og frisk estragon.
- Det er godt, men ikke en rett man husker. Jeg har sans for at man velger et annet stykke fra lammet enn indrefileten, men her synes jeg ikke tilberedningen av kjøttet helt holdt følge. Det blir litt «svigermors lammestek», mente Fredag.
Til dessert var det også helnorsk og tradisjonstungt. Fløterand med tykkmelk og bringebærsorbet var friskt, godt, og fint balansert mellom sødme og syre. Men var det kanskje også en anelse traust?
- Byen trenger ujålete kvalitetssteder som dette. Men jeg lurer på om ikke både lokaler og meny kunne trenge en liten energiinnsprøyting. Konkurransen er knallhard, og i 2013 blir dette kanskje litt for traust til å trekke fullt hus en hverdagskveld, sa Robinson med det som måtte være dagens understatement. Det var fortsatt tidlig på kvelden, men de to hadde nå lokalet helt for seg selv. Robinson & fredag@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: