BOK: Karrieren til Raga Rockers har vært lang og kronglete. Den har vært preget av motbør, resignasjon og en - noen ganger i overkant - ambivalent person i førersetet. Bare tidvis har bandet vært tilgodesett med den suksessen mange mener de har fortjent.
Michael Krohn og Svein Mostad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Men ting blir ikke alltid som han har planlagt, og man kan si at i de fleste tilfellene har ikke marginene vært på Raga Rockers side. Noe som i mange tilfeller er et være eller ikke være i rockebransjen.
«The Raga Saga» er ført i pennen av sjefen sjøl, Michael Krohn, og mangeårig fan og skribent, Svein Mostad. La det være sagt med en gang, «The Raga Saga» er ikke en bok du gir deg i kast med dersom du ønsker å bli kjent med menneskene bak. Her gis det ikke ved dørene, for å si det på den måten.
Den er lagt opp som en kronologisk gjennomgang av Ragas liv og leven fra Michael Krohn stakk fra Kjøtt og dannet Raga Rockers en vinterdag i 1982, og fram til de ble oppsummert og hyllet av en kollektiv norsk musikkbransje med «Sannhet på Boks - En Hyllest til Raga Rockers» i 2015.
Historien er enkelt fortalt på Krohns premisser med kommentarer og enkle «skråblikk» fra medforfatter, Mostad. De ulike bandmedlemmene stemmer hist og her i fra sidelinjen. Det blir ganske kjapt klart at den ellers så private Krohn har tatt med seg sin vrangvilje mot å lette på sløret over i bokform. Den ordknappe fortellerstemmen lar etter hvert i overkant mye være usagt.
Raga Rockers er et band som har gjennomlevd mye dramatikk i løpet av karrieren, men de fleste hendelsene blir avspist med et par setninger eller et kort avsnitt. Bakgrunnsstoff om de involverte er også redusert til et minimum - underlig nok kommer det, som en slags prolog, et kapittel om favorittplater og andre ting som preget oppveksten helt på tampen av boka.
Det litt tafatte forsøkene på å kontekstualisere spinner for det meste rundt det som skjer i oslogryta og klubbmiljøene der. Etter hvert blir det vanskelig å orientere seg i historien. Mangelen på dypdykk og sammenheng, gjør at historien gjentar seg selv og ting begynner å flyte over i hverandre. Denne plata spilte vi inn i Sverige, denne ble mikset i Danmark. Jeg likte ikke helt lyden på skarptromma, og så videre.
Forsøkene på å skape temperatur i fortellingene begrenser seg til kapitler av typen «Raseriutbrudd». Jan forteller: - Jeg pleide å kaste trommestikker og sparke til trommesettet når jeg ble sur på meg selv. Kunne være nesten i mål med en låt da jeg føkka opp mot slutten. Kunne få noen raseriutbrudd. Da måtte jeg bare rigge det opp igjen mens bandet sto og så på. Så lar man temaet henge.
Det er på det rene at Raga flere år måtte leve i skyggen av de andre bandene som utgjorde «De fire store», Jokke og Valentinerne, deLillos og DumDum Boys. Især DumDum Boys’ suksess har vært med på å kaste skygger over Raga-sagaen. Men i stedet for å dvele med et tema som jo er viktig og interessant for å forstå Raga sin historikk, kvitteres det ut med et par setninger.
Nils: - Det var litt konkurranse de største bandene imellom. Mellom Forbudte Følelser og Blaff var «Splitter Pine» ofte det siste som ble spilt på PA’n før vi gikk på. Litt nært for meg, siden jeg er vokst opp med DumDum-gutta.
Man trenger ingen konstruere kvasse ordskifter om de ikke har funnet sted, men boka hadde vært tjent med flere innfallsvinkler. De eneste stemmene i fortellingen er bandmedlemmene selv, medforfatter Mostad og bandets forhenværende plateselskapssjef, Terje Engen.
For dramaturgien og variasjonens del kunne det vært interessant å høre hva fans, samarbeidspartnere, venner, agenter, presse og bransje hadde å si om sine opplevelser av bandet.
Det flettes inn noen anekdoter her og der, i rockbajaseriets navn, men det blir for det meste med standardhistorier om seine nachspiel og et par damer her og der. Som leser føler man at man lever litt i en boble hvor man ikke helt får tak i hva som foregår. Hit men ikke lenger, liksom. Man føler seg litt snytt.
Som Terje Engen oppsummerer: - Det som var spesielt med Raga var Michaels tekstunivers og punchen i låtene – attityden hos Michael og streetslangen som jeg ikke hadde hørt tidligere hos yngre norske rockere og tekstforfattere. Dette kombinert med tyngden i bandet live, gjorde Raga til det optimale rockbandet i post-punk-perioden – det var litt galskap, mørkt, men samtidig lyst på noe vis. Et troverdig band kort og godt.
Hvorfor føles alt så uendelig ordinært i «The Raga Saga» da?