Å lese om voldsorgiene under den spanske borgerkrigen, er som å lese om IS i dag

I 1936, da den spanske borgerkrigen bare var måneder gammel, landet en republikansk flyger på gal side av frontlinjen. Han tok feil av landingsstripa. Neste dag dalte en pakke i fallskjerm ned på regjeringssiden. Den inneholdt kroppen hans, delt i tre, skamfert av tortur og ledsaget av brev fullt av italienske banneord.

Dette er den spanske borgerkrigen i essens. Det er 80 år siden den brøt ut i år. Få kriger har vært mer myteomspunnet.

Demokrati mot føydalisme? Kommunisme mot fascisme og reaksjon? Anarkismen, spanjolenes voldelige reaksjon mot den nordeuropeiske industrikapitalismens disiplinering – er det langs denne dimensjonen borgerkrigen best forstås? Hva med å se kampen som et preludium til titanenes kamp i verdenskrigen som fulgte fra 1939? Mer å forstå som en lokal klassekamp om jord og et verdig liv mot reaksjonære landeiere og forbitrede industrieiere i ledtog med en dypfrossen, innsnevret og brutalisert katolisisme?

Voldssymfonien

Uansett hvordan man forstår borgerkrigen, er det råskapen fra begge sider som blir sittende igjen. Krigen ble en så forbitret konflikt fordi motstanderen aldri ble menneske, bare redusert til type som all vold kunne rettes mot. Den andre ble den absolutt andre. Det gjorde egen vold naturlig, unnskyldelig og massiv. Det er som å lese om IS i dag.

Mønsteret er klart: Der klassekamp om jord, materielle levekår og regional separatisme eltes sammen med religion, skjer det en uhyggelig polarisering. Den andres menneskelighet elimineres totalt.

Adam Hochschild forteller om en brite på Franco-siden som ble vitne til en republikansk landsmann som deserterte. Han går i forbønn for den frivillige – han var tross alt kommet over til nasjonalistene. Men han ble bare viftet vekk av den lokale Franco-kommandanten som umiddelbart beordret henrettelse. Stille ba briten at det måtte skje fort. Det skjedde etter bare noen minutter.

Drap til teen

Franco var klar: alle utlendinger skulle skytes på stedet. Mellom 35 og 50 000 menn fra mer enn 50 land deltok i de internasjonale brigader i fem bataljoner; 80 000 kom fra Italia til den andre siden. Som Stalin lot Franco seg underholde med drapslister til ettermiddagsteen. Han kjempet jo Kristi krig mot de gudløse.

I litteraturen synes det nå å være enighet om at Franco drepte flere enn republikanerne. Samlet tall på drepte varierer fra mellom 150 000 og 200 000. I tillegg kommer 200 000 omkomne på selve slagmarken og 20 000 myrdet i ren hevn etter Francos seier. Franco var mye verre enn Mussolini.

Men republikkens folk lå ikke langt etter. Særlig undergrov drapene på geistlige dens omdømme i utlandet.

Republikanerne myrdet anslagsvis 7000 prester og nonner. 49 000 ble myrdet i den republikanske sonen i begynnelsen av krigen. Men fra slutten av 1936 lyktes det republikken å få mer kontroll med drapsorgiene.

Texaco-sjef

Hochschilds tema er egentlig amerikanerne i borgerkrigen. Av 2800 som reiste som medlem i Lincoln-brigaden, kom bare 123 tilbake.

Hochschild gjør her som han er blitt en mester i, belyse allmenne trekk ved historiske konflikter gjennom enkeltskjebner. Norske lesere vil kjenne dette igjen fra bøkene hans om kong Leopolds redselsregime i Belgisk Kongo på 1890-tallet, og fra hans studie «Begrav lenkene», om kampanjen mot slaveriet. Medrivende sakprosa.

Her følger han blant annet økonomen Bob Merriman fra California, modell for Robert Jordan i «For Whom the Bell Tolls», og vier et eget kapittel til den norskfødte Texaco-sjefen Torkild Rieber. Denne joviale sjømannen forsynte Franco med olje til en verdi av 325 millioner dollar i dagens pengeverdi. En verdig mottaker av Storkorset av Isabella den Katolskes orden og seinere en ivrig Hitler-tilhenger. Hans skip anløp Francos havner 325 ganger, og han anga skip på vei til republikanske havner, slik at de ble bordet av opprørsfartøyer.

Anarkiets vår

Hochschild gir en presis skildring fra Barcelona i 1937, da anarkismen slo gjennom et kort, hellig øyeblikk. Her supplerer han George Orwells klassiske framstilling i «Hommage to Catalonia», gjennom å følge ekteparet Lois og Charles Orr. De slapp så vidt slapp ut fra kommunistenes klappjakt på anti-stalinister i venstresidas lille borgerkrig i borgerkrigen.

Mediefolk kan ha utbytte å lese om New York Times-reporterne William P. Carney og Herbert L. Matthews, som skrev hjem fra hver sin side. Svenskene har et ord for det: Det är inte samme kriget.

Dette er sakprosa på høyt plan, forfriskende sjargongfritt og gjennomdokumentert. Sammen med Antony Beevors spaniabok er det grunnfag for alle som vil mene noe om denne ulykksalige konflikten.