Den svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg fikk i 2009 god kritikk for «De fattige i Lódz», en dokumentarisk beretning om den jødiske ghettoen i industribyen Lódz som tyskerne opprettet noen måneder etter innmarsjen i Polen.
I sin nye roman, «De utvalgte», henlegger han handlingen til Spiegelgrund-klinikken i Wien, beryktet for drap på 789 barn og unge som på grunn av sosiale vanskeligheter eller fysiske og mentale funksjonshemninger var uønsket i det nazifiserte Østerrike.
Sem-Sandberg dokumenterer også manglende vilje til oppgjør med forbrytelsene i etterkrigstidens Østerrike. Så sent som i april 1997 ble den siste tiltalen reist mot den da 90 år gamle doktor Heinrich Gross, anklaget for medvirkning til drap på 12 barn. Han rakk å dø før endelig dom ble avsagt.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Første gang de tok ham med til Spiegelgrund var i januar 1941 (...). Der ble de møtt av en pleierske som først førte dem til direktøren for anstalten, en blek og alvorlig eldre mann i mørk dress, som tok dem imot og undertegnet papirene (...). Det var først da han langt senere fikk se protokollen fra undesøkelsen at han kjente igjen doktor Heinrich Gross' navn og underskrift nederst på dokumentet at han skjønte at det faktisk var det mennesket som skulle komme til å forfølge ham hele livet, også lenge etter at han ble fri.»
Slik åpner Sem-Sandbergs beretning om dette dystre kapittelet i 1900-tallets europeiske historie. Og slik aner vi også avslutningen. Adrian, øyenvitnet, overlever Spiegelgrund, men er merket for livet.
Temaet er i seg selv så avskyelig at det kreves en overvinnelse å lese «De utvalgte».