Anmeldelse: Den grønne bølgen har gitt Daniel Cohn-Bendits pamflett fra 2013 fornyet aktualitet

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Da økologen Jørgen Randers fylte 70 nylig, uttalte han at alt han hadde kjempet for av miljøvern og klimapolitikk var fåfengt. For noen år siden glapp det også ut av ham at han ikke trodde miljøkrisen kunne løses innenfor rammen av demokratiet. Man kan forstå skuffelsen en kunnskapsrik idealist som Jørgen Randers kjente. Men etter høstens valg er det grunn til å tro at hans sinnsstemning er noe lysere.

Er det noe valget viste, så var det at opinionsendringer er fullt ut mulig innen demokratiet. Folk kan lære - og demokratiet er den eneste styreform som har innebygd mekanismer som gjør at ny informasjon kan endre politikken.

Den store pioner

Et sted å begynne for å forstå den europeiske bakgrunnen til de grønnes framgang, er å lese den tysk-franske aktivisten Daniel Cohn-Bendit. Hans pamflett fra 2013 er nettopp utgitt på norsk. Norsk politikk akkurat nå har gitt den fornyet aktualitet. Cohn-Bendit, nylig utpekt av Nouvel Observateur som «den fremste representant for økologiske idéer», ble født i Frankrike i 1945 av tysk-jødiske foreldre som hadde flyktet fra nazismen i 1933.

Den store pioner

Som ung sosiologi-student ble han raskt aktiv i anarkistbevegelsen. Han hadde tidligere valgt tysk statsborgerskap for å slippe militærtjeneste, og identiteten som både tysk og fransk satte ham i en sentral stilling i studentbevegelsen. Han ble deres offentlige ansikt under demonstrasjonene mot de Gaulle i 1967.

Europa-parlamentariker

I 1988 utga han boka «Nous l'avons tant aimée, la revolution» («Vi elsket revolusjonen så sterkt»). Den var full av lengsel etter 60-tallets motkultur, men ga samtidig et signal om en vending mot praktisk politikk. I 1989 ble han viseordfører i Frankfurt med ansvar for multikulturelle saker, og i 1994 ble han valgt som medlem av Europa-parlamentet. I 1999 kom han tilbake til fransk politikk som leder av de grønne («les Verts»). Han fikk 9,72 % av stemmene, et resultat ingen har gjort ham etter.

Europa-parlamentariker

I 2002 ble han president for de grønne i Strasbourg. Cohn-Bendit har de senere år gjort seg bemerket som en klar Europa-orientert politiker. Han har uttalt at han anser de grønne som den første byggestein for å få til et europeisk statsborgerskap. I 2005 støttet han arbeidet med å få til en europeisk forfatning.

7.juni 2009 kom gjennombruddet for ham i fransk politikk. Da fikk han og koalisjonen Europe Ècologie, 16,28 prosent av stemmene. Cohn-Bendit og Eva Joly ble den tredje faktor i fransk politikk, til og med foran PS i Paris-regionen.

Et partiløst Europa?

Boka som nå utgis på norsk, må sees på bakgrunn av disse begivenheter. Den er interessant fordi den gjennomlyser av alle de dilemmaer du kan tenke deg for de grønne. Økologisk politikk — er det i det hele tatt mulig i et Europa i krise? Er et partiløst Europa tuftet på folkelige bevegelser og spontanitet i det hele tatt realistisk?

Et partiløst Europa?

Cohn-Bendit mener at det nåværende partisystem - så knyttet som det er til de rådende forestillinger om ubegrenset konsumerisme og vekst - ikke vil kunne stå for den nødvendige omlegging av politikken i Europa. Partiene vil ikke kunne stå for en «dyptgående framtidsetikk», som Rasmus Hansson sier det i sitt forord. Her gis et ekko av den pessimisme som Jørgen Randers har gitt uttrykk for.

På ett punkt er Cohn-Bendit klar: Selv om han nå aksepterer parlamentarismen, ser han at de etablerte partiene representerer «en uhyrlig sedvane». Demokratiet har en lei tendens til å produsere organisasjonsformer som kveler initiativ og nytenkning (likedan med universitetene). Å ta stilling, enten for eller imot noe, erstatter gjerne det å tenke.

Rom for autoritære tendenser?

Det spørsmål Cohn-Bendit ikke stiller er at nettopp en slik politikk-oppfatning kanskje lettere vil gi åpninger for krefter som er ambivalente til demokratiet, som f.eks. Marine Le Pens Nasjonale Front. Derfor må vi spørre: Ligger det et potensial for lett autoritære stemninger i slike ensaks-partier? Partier av denne typen kan av og til bli så monomane at alle andre saker bortvises fra synsfeltet.

Rom for autoritære tendenser?

Eller partiets program blir lite troverdig og så lite gjennomarbeidet at det tiltrekker seg useriøse elementer. Vi så tendenser til det hos MDG nå i høst.

Cohn-Bendits bok gir en erfaren samfunnsaktørs perspektiver på praktisk, grønn politikk. Hans temperamentsfulle belysning av alle de de grønnes dilemmaer er vel verdt å lytte til. Ikke minst for de idealister som nå vil styre Oslo sammen med Raymond og Marianne.

« «Skulle vi avskaffe partisystemet? Tanker fra en stats- og partiløs politiker» »

Daniel Cohn-Bendit

Sjanger

Forlag

Arneberg

Oversetter

Stéphanie Rodrigues de Miranda

Utgivelsesår

ISBN

9788282201360

Lik Dagbladet Pluss på Facebook