Jeg sa, rettnok i forbifarten, at jeg har ordet i min makt. Da tok jeg munnen for full. Det er heller omvendt. Ordet har hatt meg i sin makt. Jeg har brukt hele mitt liv på å slippe fri. Derfor har jeg ikke gjort annet enn å skrive.»
Sier den navnløse forfatteren av denne nær 800 sider lange romanen. Det kunne vært Lars Saabye Christensen selv. På finurlig vis er det vel også det.
Sitatet er ironisk nok dekkende også for denne boka, der Saabye Christensen nok en gang viser hvilken litterær naturbegavelse han er. De vakreste formuleringer bare renner ut av ham. Men ordene har ham i sin makt, og spesielt første del av fortellingen er fanget av en ordstrøm.
Det er mye i denne bok som bærer Saabye Christensens merke. Liksom samtlige av hans skikkelser, har også Jokum et lyte. Han er uhorvelig høy, og så tynn at han nærmest brekker på midten. Høyden har gjort ham til et venneløst mobbeoffer gjennom hele oppveksten på Skillebekk og ungdommen på Vestheim skole. Da vi møter ham, sitter han blek og alene på lesesalen og skal levere mellomfagsoppgave om Kafkas «Prosessen». Den tuller han sånn til at han stryker.
«Han kunne tenkt å gå opp i henne. Både skriftlig og muntlig. Hva vet han om de kunsthistoriske hjerter», heter det et sted om hans stormende forelskelse i Synne
Sistnevnte, med den selsomme oppveksten, får vi aldri helt grep om. Det er først etter flere hundre sider at Saabye Christensen setter kloa i oss. Da er vi på Løkke sanatorium i 2001. Der er romanens jeg-forteller innlagt. Han var nabo av det odde paret på syttitallet, og har brukt tiårene på å skrive roman. Nettopp den romanen vi nå leser. Fortelleren fikk sammenbrudd da romanen endelig ble antatt, men med den skjebnesvangre lanseringsdatoen 11. september 2001. En dag blir Jokum innlagt. Han har et stygt blått merke rundt halsen. Jokum og fortelleren blir venner. Resten av romanen er en veksling mellom deres sanatorieopphold og dels suicidale senere flukt, og tilbakeblikk til Jokums fortid.
Tematikken har for øvrig sterke paralleller til «Sluk», og forsåvidt også samtidslitteraturen generelt. Det handler om det umulige i å skrive autentisk, og om kunsten som rapper skjebner og forbruker menneskers. Eller, som bokas forteller skriver, og som muligens også kan leses som Saabye Christensens dommedag over seg selv og sin forfattergjerning: «Jeg stjal fra mine medmennesker, de godtroende. Jeg utleverte dem. De som hadde tillit til meg lot jeg i stikken. Jeg misbrukte de sakesløse. Jeg krenket dem».
«Noen steder har jeg dempet meg betraktelig, i andre partier har jeg overdrevet og kanskje gått over streken, alt ettersom humøret har svingt», skriver fortelleren selv i forordet.
Lars Saabye Christensen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det betyr at Saabye Christensen vet hva han gjør, og er bevisst sine overdrivelser og litterære eskapader, spesielt i begynnelsen av denne romanen. Han gir med andre ord f..., og er selvsagt i sin fulle rett. For min del kunne han gjerne holdt seg selv i ørene og strøket med hard hånd. Langt mindre fjås og noen hundre sider kortere, så ville denne boka vært på høyde med hans aller beste.