Lille Maya finner en skadet fugl. Hun tar den med hjem, men vil ikke fortelle familien om fuglen. Hun legger den i en pappeske i kottet på rommet sitt. Denne i utgangspunktet uskyldige og velmenende hemmeligheten fører henne inn i et nett av løgner. Det skal også gi oss innblikk i en familie på fire, som etterhvert framstår som skremmende dysfunksjonelle.
Lars Ramslie
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet» er andre bok i en bebudet kvartett. I forrige bok, «Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet» (2014), var det mora som var sentral.
Det var en urovekkende fortelling om hennes tvetydige omsorg for ei stakkarslig jente som bodde på internatskolen der hun jobbet.
Tematikken i denne boka er beslektet. Maya er snill, kjærlighetsfull og engstelig. Hun vil bare vel. Vi følger Maya ut i hagen på jakt etter mat til fuglen. Hun graver i jorda, dreper et tusenben, maltrakterer en bille, og prøver forgjeves å få has på en meitemark: «Den snodde seg rundt på pappgulvet, la seg i kveil, som i stum krampe, følte seg frem oppetter hjørnet av esken. Maya forestilte seg den likevel skrikende, av smerte eller raseri. Bare hud. Uten ansikt eller hår.» Maya tar linjalen sin og skviser den flat.
Alt som blir gjort av kjærlighet: Skal fuglen leve, må andre dyr dø. Lars Ramslies nærskildringer av engstelige, lille Maya er i passasjer så gode at jeg fryser på ryggen. Som da Maya er i dyrebutikken og skal velge ut mat til fuglen. Hun står over en boks med kravlende sirisser. Lik en bøddel må hun velge ut de to som skal dø.
Et bilde på menneskelivet: Å ville godt, men måtte gjøre vondt. Eller vil Maya egentlig bare godt? Det fortelles om en episode noen år tidligere, da Maya fant et fuglereir.
Hun bare måtte berøre den bittelille fuglungen, tross vissheten om at det kunne koste den livet.
Da begavede Ramslie, ti år etter «Uglybugly» og seks år etter filmatiseringen av «Fatso», kom med «Liten fugl. Mors bok» ble han møtt med en enorm forventning og velvilje. Tross åpenbare svakheter, ble han jevnt over mottatt med en tiltro til at en så proff forfatter sikkert visste hva han gjorde. Det spørs, når de samme svakhetene preger denne boka.
I likhet med første bok, er rammen rundt fortellingen flytende. Vi vet ikke når eller hvor handlingen utspilles. Perspektivet er flertydig og kjølig. Maya beskrives fra en ukjent betrakter, samtidig som vi får innblikk i hennes tanker og angst. Med ett er vi også «inni» mora , kalt mor, som har den samme tvetydige kulden som tidligere. Siden også «far», som framstilles ganske stakkarslig.
Dette forvirrende fortellergrepet er helt sikkert bevisst. Men vellykket er det ikke.
Det blir utflytende og overtydelig på samme tid. Snakkesalig og uforløst, spesielt mot slutten, da vi også får innblikk i farmorens historie – og delvis storesøsterens. Det er som om Ramslie står og spinner. Han kommer ikke lenger enn til disse tvetydige portrettene og innimellom lysende bildene.