ANMELDELSE: «Timen før midnatt» er en usedvanlig klok og artig klassiker som Pax nå har utgitt i Hedda Vormelands fargerike oversettelse. Den er en kortfattet beretning om noen viktige tider i en ungpikes liv, og den gir et kjærkomment kikk inn i en kultur vi vet så altfor lite om — det jødiske Europa før katastrofen.
Handlingen foregår dels i Haag, dels i Antwerpen, med en liten avstikker til Berlin. Vi møter diamantbransjen i Antwerpen, en industri som omkranses av diverse dåraktige eksistenser.
Det er mellomkrigstid — en periode som både er preget av bekymringsløs livsglede og urolig økonomi. Familiene i boka driver forretninger, og levekårene påvirkes kraftig av alt tullballet med den tyske mark.
Selv om forfatteren Ida Simons ble deportert til konsentrasjonsleirene der hun skal ha overlevd blant annet takket være sitt klaverspill, er dette ikke noen dyster, undergangsstemt bok.
Den handler om rare og morsomme mennesker, i lykke og motgang, sett gjennom unge øyne.
Mot slutten av boka topper dette seg, og samtidig med at hun når puberteten og får menstruasjon, går et større bedrag enn hun kunne tenkt seg, opp for henne.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det er sørgelig, men ikke tragisk. Livet byr på andre muligheter, og vi vet at hun vil være i stand til å navigere videre i livet.
Den ble imidlertid relansert i 2014 og fikk da stor oppmerksomhet. Boka «er nå under utgivelse i 25 land», står det å lese på innbretten.
Opprinnelig heter den «Een dwaze maagd», som betyr «En uforstandig jomfru». Dette begrepet skal spille på en bibelreferanse, fra liknelsen om de ti brudepikene: fem kloke, fem dumme. Liknelsen blir referert i boka, av den tvetydige Mardell — far til den enda mer tvetydige Lucie, som skal spille en viktig rolle i Gittels liv. Den handler om å holde seg klar til «brudgommen» kommer slik at man ikke blir stengt ute.
Jeg har derimot ingen vanskeligheter med å se hvordan den uforstandige jomfruen Gittel kommer til klokskap og forstand gjennom møter med bokas persongalleri.
Selv om også han lar seg lure mot slutten, er kanskje herr Mardell den klokeste av dem alle. Han sier: «Døden hører med til livet og er kanskje den beste delen av det, for det finnes ingen fryd uten smerte. De er uadskillelige som sol og skygge.»