Universitetsforlaget presenterer selv skriftserien «hva er» som «velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver». I denne sammenhengen — «hva er ARKITEKTUR» — kan man derfor tenke seg at leseren kan være alt fra en førsteårsstudent ved en arkitekthøgskole, eller en fremtidig student, til en etablert arkitekt som trenger faglige påminnelser og inspirasjon — eller simpelthen en nysgjerrig leser uten noen faglig bakgrunn.
Av den grunn virker det riktig at Mari Hvattum — arkitekt og arkitekturhistoriker, og professor i arkitekturhistorie og -teori ved AHO — avstår fra en metodisk tilnærming til spørsmålet hva er arkitektur, så vel som at hun ikke gjør noe forsøk på «å konstruere en utviklingsanalyse», slik hun opplyser om innledningvis. Isteden velger hun seg en framgangsmåte som er «snarere glimtvis» — noe som kanskje også er nødvendig på grunn av det knappe formatet (i underkant av 150 sider) —, og velger å ta utgangspunkt i personlige og sanselige arkitekturerfaringer: fem bygninger som alle har det til felles at de byr på opplevelser utenom det vanlige.
Men et unntak må nevnes: Hvattum beskriver forskalingsmuren i pilegrimskapellet som årringer. Metaforen er unøyaktig. Årringer er selvfølgelig innenfor hverandre, og ikke oppå hverandre, slik som er tilfellet med Zumthors forskalingsmur. Hvorfor dette flisespikkeriet? Fordi presisjon er en nødvendighet når «hva er»-seriens format ikke tillater bilder. Samtidig er det nettopp mangelen på billedmateriale som er bokens styrke, til forskjell fra en rekke andre arkitekturbøker som i altfor stor grad lener seg på fotografier og tegninger av arkitekturen den presenterer.
Til tross for at mangelen på illustrasjoner får boken til å skille seg ut fra andre lærebøker i arkitektur, er betoningen av sanselige og erfaringsbaserte arkitekturopplevelser like fullt for en sjangertro fremstilling å regne. Et av denne tradisjonens fremste eksempler er Steen Eiler Rasmussen «Om at opleve arkitektur» (1957) — en lærebok som jeg tror de fleste arkitekter i likhet med meg ble introdusert for tidlig i studieløpet. Rasmussens forsøk på å beskrive i ord hvordan vi sanser omgivelsene våre, omtales også innledningvis av Hvattum, og kapittelet som omhandler fem viktige eksempler, bærer tittelen «Om å oppleve arkitektur» som en hommage til den danske arkitekten.
Sistnevnte er mer et forsøk på å sette ulike definisjoner opp mot hverandre enn å finne et absolutt svar på spørsmålet som også stilles innledningvis av boken — og det er langt grundigere og systematisk enn man kunne forvente av bokens omfang og av Hvattums forbehold:
arkitektur er en måte å ordne verden på, arkitektur er omsorg («[d]et handler om å huse behov og begjær på en vakker, meningsfull og gjenkjennelig måte»), arkitektur er overraskelse («det handler (...) om å rykkes ut av det vante»), arkitektur er kunst (Le Corbusier), «forskjellen mellom arkitektur og kunst er at bare arkitekturen har avløpsrør» (Gordon Matta-Clark), «[arkitektur] omfatter sykkelskur og katedraler, byer og landskap, vinduskarmer og dørhåndtak», «[arkitektur er] både drøm og funksjon, på samme tid en utopi og en bekvemmelighet» (Roland Barthes), «[arkitektur er] et slags grensesnitt mellom teknologiske muligheter og økonomiske, politiske og sosiale strukturer».
Særlig konsis opplever jeg Hvattums gjengivelse av arkitekturdebatter og teoretiske retninger. Ta passivhus-debatten som eksempel. Hun redegjør blant annet for hvordan enkelte forkjempere tror prefabrikerte massivtreelementer kan være løsningen for å redusere energiforbruk og forenkle byggeprosessen, mens enkelte motstandere mener byggeteknikken fører til tettere og dermed dårligere inneklima, samt at materialforbruket er for høyt. Men den mest interessante lesingen om byggeteknikker er like fullt når Hvattum presenterer nyere «biomimetisk» teknologi, slik som Hy-Fi-tårnet i New York som var bygget med selvvoksende murstein av biologisk avfall og sopp.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Motsvaret kom med den polytekniske retningen (1794). Arkitekten skulle nå være for en vitenskapsmann å regne. Idealene var matematikk, fysikk og geometri, og arkitektoppgaven var mer av et teknisk problem enn et kunstnerisk virke. Den tredje hovedretningen kom med Bauhaus (1919-1933). Pedagogikken ble ikke bare friere, men siktemålet var dessuten å avlære studentene etablerte forestillinger. Kopiering av klassiske forbilder ble følgelig sett ned på, og dessuten forbudt i Johannes Ittens fag.
Som vi ser av de ulike skoleretningene, har forholdet til klassiske idealer, imitasjon og etterligning vært oppe til diskusjon i arkitekturen — så vel som i andre disipliner — gjennom hele historien. Også et av Vitruvius fremste poenger, skriver Hvattum, var at bygninger nettopp har en forhistorie: «Bygningers former og rom kommer et sted fra, og arkitekturen trekker på en god del betydningsbagasje. Enten man vil eller ikke, og enten man er klar over det eller ikke, vil den bagasjen ha betydning for måten vi lager og opplever bygninger på.» Fra den romerske arkitekten trekker hun en linje til den nåtidige Daniel Libeskind, som til tross for at han har gjort seg bemerket med et særdeles originalt formspråk — i for eksempel det jødiske museet i Berlin — har hevdet at originalitetstanken har fått for stor betydning: «Just because the paper is empty, it doesn?t mean you are starting from skratch», skal han ifølge Hvattum ha sagt i en forelesning.
Utsagnet er å regne som et motto for arkitektparet, enten det er snakk om forbedringen av en boligblokk i Paris? utkant eller den etterhvert vidkjente rehabiliteringen deres av Place Léon Aucoc i Bordeaux.
Hvattum beskriver også hvordan de av byrådet fikk i oppgave å forbedre plassen, gjøre den penere, forbedre stedet. Konklusjonen var at plassen var pen slik den var, og rådet de ga byrådet var å gjøre ingenting — med unntak av en plan for hvordan best ta vare på trær og planter, samt et forslag til en mer egnet grustype på plassen. Selvfølgelig var det vanskelig å overbevise byrådet om tiltaket når de kanskje hadde sett for seg ikon-bygninger, omtaler i anerkjente tidskrifter og all verdens bilbao-effekter, slik også Hvattum redegjør for. Likevel unnlater hun å si noe om at det nettopp var den skånsomme tilnærmingen og mangelen på et monumentalt formspråk som ironisk nok sikret Lacaton & Vassal og Place Léon Aucoc omdømmet. Her savner jeg derfor noen mer kritiske perspektiver.
Jeg skulle også ønske at Hvattum tillot seg å skrive med høyere temperatur og lot hennes egne meninger i større grad komme til uttrykk i bokens teori- og særlig debatt-kapittel — i tråd med det hun skriver om fagets historieskriving, at den til forskjell fra for eksempel kunsthistorien har unngått skillet mellom det deskriptive og det normative, og heller har arktikulert hva som til enhver tid er god arkitektur. Riktignok kommer Hvattum med et betimelig sukk over hvordan mye av den såkalte økologiske arkitekturen må ha glemt at økologi er læren om sammenhenger når den har lukket seg inne i sin egen boble.
'
Rett nok er formatet knapt, rett nok skriver hun at «[d]en nære sammenhengen mellom bygget form og samfunnsform gjør arkitektur til et godt barometer for å avlese politisk og materiell kultur», og rett nok er hun innom både Kolhass og Lacaton & Vassal, men når hun omtaler operaen i Bjørvika i utelukkende rosende ordelag, opplever jeg igjen tilnærmingen som ukritisk. For operaen ble ikke bare en kulturinstitusjon, skriver Hvattum, men også «et nytt offentlig rom — et monument man kan gå på, så å si.»
Isteden for å betrakte dette som et tilskudd til byen, kan operataket derimot betraktes som en tom symbolsk gest, et falsk demokratisk element, som ikke fører til større interaksjon mellom alminnelige beboere og operaens faktiske gjester, men som tvert imot er med på å tydeliggjøre utside og innside, fremfor å slippe alle inn.
For arkitektur er alltid politikk og ideologi. Eller om ikke også først og fremst en manifestasjon av det ideologiske klima. Tenk bare på kommunismens boligblokker, eller nazismens planlagte seiersmonumenter. Men tenk også på de nærmest like kneisende landemerkene over kapitalisme, tilkjennegitt som varekode-bygg og ikoniske merkevaremonumenter som hensynsløst sprenger vekk det gamle. Men noen velger heldgivis å bygge videre på det man har, slik noen lærebøker i arkitektur også velger å ligne andre. «Just because the paper is empty, it doesn?t mean you are starting from skratch.»