«Jeg kan ikke forråde min familie, og det vil jeg gjøre hvis jeg lurer inn en neger og aksepterer ham som familiemedlem. (..) Jeg håper, Wencke, at du forstår meg? Du lever jo også for din overbevisning, mot strømmen.»
Dette skrev Wencke Mühleisens far i et brev til henne i 1984. Hennes søster hadde giftet seg med en nigerianer, og faren nektet å se datteren og barnebarna, som han kalte «negerbastardene».
30 år etter setter Mühleisen seg fore å finne årsaken til Frp-farens ubønnhørlige rasisme, samt hvorfor han mener at akkurat hun, en feminist på ytterste venstre, burde forstå ham. Det har blitt en intelligent, skarp og rystende fortelling om blind idealisme og farlige fortielser. Samt en vakker erindringsbok.
Parallelt blir vi med Mühleisen tilbake til 1976. Da flyttet hun inn i AAO-kunstnerkollektivet i Østerrike, et typisk syttitallsprosjekt med et idealistisk mål om å frigjøre mennesket — også seksuelt. Vi følger hennes ti år der, inntil hun flykter med sin lille datter. Det er oppsiktsvekkende lesning. Frigjøringsprosjektet endte som et slags diktatur. Lederen Otto Muhl ble senere fengslet for overgrep mot mindreårige.
«Min far og jeg hadde vært frivillige tilhengere av overskridende ideologier. Det har vi til felles», heter det et sted. Hvorfor, spør hun, og kommer med et godt og grundig — men ikke ukjent svar.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Hun skriver om Østerrikes og Tysklands taushet etter krigen som delårsak til 70-tallets ungdomsopprør — med Baader Meinhof som det mest ekstreme. Dette overfører hun til sitt eget opprør, etter en barndom med taushet og løgner om farens tid i Wehrmacht.
Om vi skal ta sjangerbetegnelsen på alvor, blir både Wencke og faren for vage som romanfigurer. Bokas Wencke holder mye tilbake, tross sin tilsynelatende åpenhet, og rundt faren blir mye stående ubesvart. Om det hadde vært fiksjon, kunne Mühleisen vært friere og røsket mer i hovedpersonene.
Boka holder likevel et høyt litterært nivå, og Mühleisen er utrolig god på erindringsbilder; angen av sommer, farens en gang trygge skikkelse. Dette brutt opp av plutselige brutaliteter som:
«Den kvelden min fars høyre knyttneve traff min mors venstre øye, lå søsteren min og jeg i farmors seng under krusifikset med den nesten nakne Jesus.»