«En bok må være øksen til det frosne ishav i oss», skriver Frans Kafka i et brev. Sitatet har gitt tittel til Gaute Heivolls nye novellesaling, «Øksa og ishavet», og peker på bokas gjennomgangstema. Det handler om bøker, lesning og skriving, og sjelelig tilfrosne områder i oss.
Som før skriver Heivolls behagelig sikker prosa som spenner fra det nøkterne til naturlyriske. Spørsmålet blir om boka lever opp til øksemetaforen som lanseres: Er novellene skarpe nok til å bevege og forskyve leseren?
«Øksa og ishavet» inneholder ti noveller. Flere framstår som halvdokumentariske, der heivoldsk familiebiografi anvendes. Vi møter vi den beleste krøplingen som dør på mystisk vis, den unge mannen som ikke kan anerkjenne farens litterære forsøk, forfatteren som mottar en trussel, gutten som låner bøker for en gammel mann, og forfatterspiren som innleder et sammensatt vennskap med skrivelæreren.
I denne novellen finner vi mye av det som gjør Heivoll spesiell: Evnen til å favne vidt, kanskje et helt livsløp, kanskje essensen av et liv, i en kort fortelling, slik en annen stor novellist, Alice Munro, gjør. Evnen til å dra det store - de lange linjene - inn i det lille, slik at leseren kjenner det og føler en forbindelse til menneskene og slitet deres.
I tillegg kommer et Vessaas-aktig blikk på jorda, mennesket og «arbeidets blinde vilje», samt enkeltsetninger som slår ned som poetiske lynnedslag i en ellers besindig stil.
Sterke bilder finnes også i denne samlingen, men som helhet framstår den som noe ujevn. Flere fortellinger virker for ulevd eller for utvendige til at leseren berøres.
Gaute Heivoll
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Heivoll er en fin og viktig forteller som det er naturlig å vente mye av. Alt er velfortalt, velformulert, og skam-selvforakt-tematikken er fruktbar. Likeså far-sønn-relasjonene. De opptrer i flere av novellene i årets bok, og skaper noen de smerteligste og ømmeste øyeblikkene i lesningen av «Øksa og ishavet».