Den første filmen om ørkenkrigeren Mad Max traff meg som en sann svir da jeg så den første gangen.
Regissøren George Miller var som et overflødighetshorn av visuelle ideer de fleste andre filmskapere enten var for fantasiløse eller hadde for god, konvensjonell smak, til å komme opp med.
Han var som et naivt vidunderbarn som stilte spørsmål ingen andre våget å stille, men i tillegg hadde han en disiplin og teknisk briljans som gjorde ham i stand til å realisere ekstraordinære, stormannsgale prosjekter.
Denne fjerde filmen er kanskje den beste i denne eksentriske actionfrisen som ikke er en kronologisk filmserie.
Men jeg er fortsatt usikker på hva jeg har sett. Noen ganger minnet filmen om et postapokalyptisk «death metal horror action show» som utspiller seg i de ikoniske western-kulissene nær Monument Valley. Andre ganger var det som å se på et hyperrealistisk kunstverk med fantasifulle actionleketøy og noen helt vanvittige klesplagg og hårfrisyrer.
Når vi møter ham har Max (Tom Hardy) lenge vært på vandring, på flukt fra en traumatisk fortid. Han blir tatt til fange av krigerne som holder til i Citadellet der diktatoren Immortan styrer med uinnskrenket makt, og havner i en vill biljakt gjennom ørkenen når flere av Immortans kvinner bestemmer seg for å rømme.
Alt som er verd å se i denne filmen skjer på veien, under ekstrem fart og med utrolige stunts, slåssing og kollisjoner.
Max finner sin like i opprøreren Furiosa (Charlize Theron), og sammen makter de å gi Immortans hær motstand. De kommer etter hvert fram til Furiosas fødested, bare for å finne ut at alt liv er borte etter en økologisk katastrofe. Men noen eldre kvinner på motorsykkel (!) holder likevel stand i området, og sammen drar de videre for å styrte Immortan.
Hardy har ikke mange replikker, og det er ikke nødvendig. Rollefiguren er en ekstremt fysisk skapning som nesten kun er innrettet på å overleve.
Men det hender han ser på omgivelsene, og særlig på Furiosa, med et formildende blikk – og da grynter han anerkjennende (noen vil kanskje huske Hardy fra Lawless der han også var god til å grynte).
Miller er en virtuos skaper av levende bilder, men han kommer noen ganger til kort når han skal formidle dialog. Det er replikker her som hører hjemme i en b-film, men jeg tror nok det meste er tilsiktet. For dette er ingen realistisk film, den har mer med Sergio Leones western-opera å gjøre enn tradisjonell actionfilm.
Særlig i scenene med de fire unge kvinnene Furiosa hjelper med å flykte, er det ikke godt å si hva han forsøker å få til. Når Max treffer dem første gangen i ørkenen poserer de som om de deltar i en våt t-skjorte-konkurranse, og de er sminket som om de kommer rett fra et studioopptak for Chanel.
Men Miller har en uvanlig plan jeg er usikker på om han lykkes fullt ut med.
For ganske snart forvandler denne kvinnegjengen seg til en revolusjonær geriljahær som vil innføre matriarkatet for å redde verden. Dette har fått noen til å hylle filmen som en slags feministisk actionfilm, men jeg tror ikke Miller ønsker å bli tatt så alvorlig.
Sannsynligvis vil han bare ha i pose og sekk: han vil skildre kvinnene både som erotiske objekter og handlingsorienterte actionheltinner. Og så langt ser det ut til at han slipper unna med det.