En ”sexy” blondine blir funnet død og halvnaken med håndjern på i en fasjonabel leilighet. Kåken deles av fem kompiser som alle er gift og har brukt den til utenomekteskapelige aktiviteter. Dette er bare én av mange klisjeer du møter på i denne amerikanske versjonen av en belgisk film få har sett.
Filmen har visstnok lenge vært kasteball mellom amerikanske distributører, og jeg forstår hvorfor. Filmskaperne får aldri bestemt seg for hva slags film de vil lage, og har kanskje håpet å få i pose og sekk: På ene siden vil de åpenbart pirre oss med halvnakne, villige kvinner og kyniske råskinn av noen menn, på andre siden skal vi vemmes over deres oppførsel. Men når det kommer til stykket, virker det som filmskaperne synes disse folkene er ganske kule, og jeg skulle ønske, for filmens del, at de hadde rett.
Problemet er at ingen av dem kan tas alvorlig. Deres sjåvinistiske groviser tjener ingen hensikt, replikkene hever seg aldri over dårlig b-film-standard. Når en av dem tidlig i filmen, i en bar, hevder at ”fat chicks scare the good-looking chicks away”, så ventet jeg på en pay off, en oppfølgende kommentar eller scene som viste tegn på intelligent liv. Men det kom aldri. Når en av dem senere faller for en annen blondine (altså, ikke hun som blir drept) og hun må fortelle ham sannheten om seg selv, kommer filmens kronreplikk: ”I’m a whore. A prostitute. I fuck men for money.”
Et mer interessant vitnesbyrd på filmens mislykkethet, er castingen av Eric Stonestreet som filmens supermacho råskinn. Han er mest kjent som den fargerike homsen Cam i Modern Family og benytter denne rollen for alt den er verd for å bryte ut av den seriens typecasting av ham.
Men det blir et komisk, ja, nesten krampaktig forsøk, og det er leit å se en så begavet skuespiller rote seg bort i en så dårlig film.
I gamle dager ble slike filmer omtalt som ”rett på video”-filmer. Men i dag går like ofte kvalitetsfilmer rett på video. Det eneste formildende ved denne filmen er et utmerket filmfoto av Nicholas Karakatsanis.