Skammerens datter stirrer deg dypt inn i sjelen med sine intense, grønne øyne. Et blikk på film kan være veldig effektivt, men det må ikke misbrukes.
Filmen er basert på romanserien til danske Lene Kaaberbøl, og handlingen er satt til en middelaldersk eventyrverden som hinter mer til Game of Thrones enn Harry Potters magiske univers. Målgruppen er unge tenåringer, og handlingen er sentrert rundt Dina (Rebecca Emilie Sattrup), som må finne ut av sine overnaturlige evner.
Dina har arvet sin mors magiske evner. Hun kan se inn i sjelen din og få deg til å føle en dyp skam om du har gjort noe galt. Det høres kanskje ikke ut som en effektiv superkraft, men telepati skal man ikke kimse med. Men det er en kunst å fremstille det visuelt troverdig på film.
Da er vi tilbake ved de stirrende øynene som symboliserer kraften. Her står filmen overfor sitt største problem. Den makter ikke å visualisere kraften på en troverdig måte, men tyr til det forslitte voiceover-trikset. Det må brukes med omhu, og her fungerer det dårlig. Som i mange eventyr handler det om å bli kjent med sine evner, og bruke dem til det gode.
Med bruk av voiceover kommer dette budskapet frem i klartekst. Moralen blir overtydelig. Det er intet rom for spennende nyanser, som kunne gitt filmen emosjonell dybde.
Regissør Kenneth Kainz burde ikke vært redd for spesialeffekter, men heller se til X-Mens visualisering av telepati, og ikke minst hvordan visualisering av det indre øyet elegant brukes i Game of Thrones , for inspirasjon. Dessverre ser det ut som om effektene er laget på billigsalg.
For selv om det finnes både monstre og overnaturlige krefter i Dinas verden, har Kainz skapt et neddempet og realistisk univers. Dina og hennes mor Melussina (Maria Bonnevie) havner midt i en blodig familiefeide som er Georg R.R. Martin verdig. Fyrstefamilien er brutalt drept. I kulissene lurer Drakan (Peter Plaugborg), bastardsønnen som drikker drageblod og higer etter makten.
Dina selv er en spennende karakter, og Rebecca Emilie Sattrup spiller henne med innlevelse. Siden denne filmen er basert på første boken i en serie på fire, er hun foreløpig en endimensjonal karakter. Men vi aner at kraften er sterk i henne.
Filmen føyer seg fint inn i rekken av filmer med sterke, kvinnelige heltinner, og til tross for noen innvendinger, er Skammerens datter et actionfylt familieeventyr. Den drar deg inn i sitt univers og holder på spenningen, er underholdende og historien har driv.
Mye fungerer i filmen, men den mangler den intensiteten som gjør den til et episk eventyr. Jeg savner også mer humor. Humor trenger ikke å gå på bekostning av seriøsiteten, men gi noen pusterom i en ellers alvorstung, og til tider voldsom, historie.