«St. Vincent»: Grettent og sentimentalt

Gretne typer som skal bli litt mindre gretne i møtet med fordomsfrie, inkluderende mennesker, gjerne barn, er en godt etablert komediesjanger. Når gode karakterskuespillere når en viss alder, blir de før eller senere gjerne tilbudt en rolle i denne sjangeren.

Fine eksempler på denne typen rolle fra nyere tid inkluderer Clint Eastwoods rolle i Gran Torino , Jack Nicholsons rolle i As Good As it Gets og Carl Fredrickson i Pixars UP. Fra litteraturen er bestefaren i Johanna Spyris Heidi- bøker et av de mer rørende eksemplene.

Bill Murray og Jaeden Lieberher vinner over vansker i St. Vincent.

Det er en sjanger som krever en fin balanse, for bevegelsen i historien er gjerne gjennomskuet på forhånd. Altså hviler filmens kvalitet på hvor subtilt, overraskende eller varmt regissøren klarer å beskrive det kalde hjertets smelteprosess.

Litt for veslevoksen

I St. Vincent klarer Theodore Melfi det sånn litt over midt på treet overbevisende. Det at Bill Murray spiller hovedrollen har alt å si.

Siden Melfi er debutant, antyder Murrays tilstedeværelse at dette har vært et manus som ryktet har båret frem og løftet opp. Den er både morsom og rørende, har ryktet antagelig sagt. Og det stemmer et stykke på vei.

Men samtidig er gutten som Murrays karakter mot sin vilje skal passe på (dette er det tydeligste sjangertrekket) litt for kvikk og veslevoksen. Han snakker i litt for stor grad slik som voksne tror det er morsomt for andre voksne å høre barn snakke. Og han er ikke lei seg nok.

Tidvis morsom, tidvis rørende

På tross av foreldrenes skilsmisse og vanskelige forhold på ny skole, holder han hodet for mye oppe. Men Murray er stort sett Murray slik vi liker å se ham, og slik han har vært etter at Wes Andersen løftet ham opp fra en nedadgående spiral ved å caste ham i Rushmore i 1998.

Han er nedkjørt og fremstår som en nær slektning av The Dude fra Coen-brødrenes eviggrønne The Big Lebowski. Han drikker og røyker og suller og subber seg gjennom et liv som ikke ble som han hadde håpet.

Tidvis morsom, tidvis rørende, av og til overtydelig sentimental og alt i alt langt fra å være en ordentlig god film. Theodore Shapiro har komponert god musikk. Dessuten gjenbrukes noen klassikere på fine måter. Bruken av Bob Dylan i sluttscenen holder høy kvalitet.