Dette er en av Annen verdenskrigs mer oppmuntrende gåter: Hvorfor fulgte ikke den ellers så lojale generalen Dietrich von Choltitz ordren fra Hitler om å sprenge sentrale landemerker i Paris før de allierte inntok byen?
Det finnes ingen klare svar, og det gjør det selvsagt enklere for regissørveteran Volker Schlöndorff å dikte videre på hva som kan ha skjedd.
Han gjør det med utgangspunkt i tre udiskutable kvaliteter: Cyril Gélys skuespill og de to skuespillerne som fortolket hovedrollene på teateret, Niels Arestrup og André Dussollier.
Man skulle kanskje tro at en film om tyskernes siste dager i Paris ville inneholde dramatiske slagscener og blod i rennesteinen, men her er krigsscenene stort sett erstattet av en verbal duell mellom to formidable personligheter:
Nordling oppsøker generalen i hans hovedkvarter, det legendariske hotell Meurice, der han tar seg inn gjennom en hemmelig inngang.
Det er en usannsynlig entré, men den passer godt til den svenske diplomatens rolle som byens durkdrevne forsvarer, den som kjenner dens hemmeligheter og historie. Ved en kombinasjon av kløkt, sluhet og sjarm får han generalen i tale, blant annet ved å fortelle om hvordan Napoleons elskerinne en gang bodde i samme hotellsuiten.
Men von Choltitz er ingen enkel motstander og står godt imot diplomatens offensiv. Hvorfor følge ordre når ordren er absurd, spør Nordling. Hva ville du gjort om du var i mine sko, svarer generalen, som fra før hadde gitt ordre til massakrer på tusenvis av russiske jøder.
Om denne samtalen faktisk fant sted, vites ikke.
Sannsynligvis gjorde den ikke det. Men det er en medrivende duell som har mer nerve og spenning enn mange krigsfilmer. Schlöndorff ( Blikktrommen ) har beholdt kammerspillets intensitet, med rastløst, klaustrofobisk kamera, avbrutt av noen eksteriørscener av krigen.
Det blir imidlertid vanskelig for ham å holde på spenningen om utfallet av duellen, da det alt er godt kjent hva som skjedde. Klimakset i filmen ute på slagmarken oppleves derfor som et noe unødvendig iscenesatt antiklimaks, selv om Schlöndorff er klar over det og fatter seg så godt han kan i korthet.