Billy Elliot har for alltid utvidet spillerommet for gutter som vil danse ballett. I hvert fall virker de tre hovedpersonene i Ballettguttene fullstendig uberørt avgamle fordommer. Lukas, Syvert og Torgeir bare driver med det de liker best.
Regissør og manusforfatter Kenneth Elvebakk følger guttene gjennom et par år. De er en fin, liten gjeng som egner seg godt på film, ikke minst fordi de er svært forskjellige. Elvebakk veksler mellom å intervjue dem og være flue på veggen i garderobe og øvingslokaler.
I første del av filmen går de alle tre på Ballettlinjen på Ruseløkka skole i Oslo. Da er balletten en del av et hverdagsliv med lekser og familie. Intensiteten stiger når de skal søke seg over på heldagsstudier i dans.
Elvebakk gjør i hvert fall hva han kan for å skape spenning rundt Lukas' situasjon. Han får en spesiell invitasjon til å prøvedanse på Royal Ballet School i London, og filmens klimaks inntreffer idet Lukas og moren skal åpne den avgjørende mailen fra skoleledelsen.
Det er en type dramatikk som hører hjemme i en film om unge, ambisiøse kunstnere. Men mange av disse scenene blir i overkant familiære og hverdagslige til å fylle filmformatet. Elvebakk søker også å skape engasjement for utviklingen i gutteflokken, og forfølger en spirende splittelse i gruppen. Sant å si er også det ganske udramatisk og hverdagslig for utenforstående.
Filmens største beholdning er selve kunstutøvelsen. Av alle de aktivitetene ungdom driver med, er ballett særdeles velegnet for visuell dokumentasjon. Ballettguttene har flere flotte dansescener fra både øvelser og forestillinger.
Her kommer også fotografen Torstein Nodland til sin rett. Han går tett innpå kroppene, fokuserer på detaljer og fanger opp guttenes tekniske utvikling. Han har også blikk for pinligheter og spenning mellom unge partnere som skal løfte og løftes, mellom kropper som skal forenes i dansen uten helt å være komfortable med det.
Forseggjorte bybilder blåser liv i Bjørvika og operabygningen, og komponisten Henrik Skram sørger for å få med seg yngre tilskuere inn i denne ellers så klassiske verdenen. Men nettopp siden Ballettguttene er så nøye med slike detaljer, er det viktig at den norske tekstingen korrekturleses og rettes opp. På pressevisningen var tekstingen under enhver kritikk.