Drømmende og poetisk er ord du ikke forventer når vi snakker om skrekkfilm. Nifs og skummel er ord vi håper på. It Follows bryter med klisjeene og skiller seg ut.
De siste 20 årene har sjangeren fulgt tre godt kjente spor. Parodiene, med Scream (1996) i spissen, The Blair Witch Project (1999), som med håndholdt kamera ga grobunn til en rekke basert-på-virkelige-hendelser-filmer. Til slutt har du Saw (2004), som førte til filmer hvor det sadistiske og groteske ble mer blodig og grafisk for hver film. Selve skrekkelementet måtte vike for det ekle, blodige og morbide.
Heldigvis har regissør David Robert Mitchell snudd ryggen til alt dette. I stedet har han laget radikalt annerledes grøss. Regissører som Romero, Argento og Carpenter er klare inspirasjonskilder, men han kopierer aldri. Og det er en god ting.
I en liten søvnig forstad til Detroit drar Jay (Maika Monroe) på date med den litt eldre Hugh (Jake Weary). Kvelden ender i sex og påfølgende mareritt. Den mystiske, overnaturlige og uforklarlige kraften – filmens «det» – kan du gi videre ved seksuell omgang. Problemet er at det kun er Jay som kan se det.
Historien unngår velkjente klisjeer. Her er det ingen klassisk hore/madonna, ingen bil som plutselig ikke starter og forbausende få groteske scener. Selv Jays venner unngår stereotypien.
Det som gjør filmen så god er at den bygger opp en nesten overnaturlig og atmosfærisk stemning. Uhyggen ligger alltid på lur, men den er subtil, og det gjør den enda skumlere. Resultatet er elegant, forførende og skummel. Alt forsterkes av den lumske musikken til Rich Vreeland.
Etter å ha sett noen skrekkfilmer kan man forutse hva som skal skje, men ikke her. It Follows makter å overraske i en forslitt sjanger. Flere ganger gikk det kaldt nedover ryggen, selv på en kyniker som meg.
Den er også godt filmet med uforutsigbare kameravinkler som intensiverer publikums ubehag. Bildene er vakre, og kontrastene mellom det normale og galskapen kommer klart frem. Som om ikke det er nok, er også skuespillerne gode. Spesielt Maika Monroe skildrer Jays økende redsel og frustrasjon med innlevelse.
Tradisjonelt har skrekkfilm vært en ungdomssjanger, og undertrykt seksualitet har alltid lurt i bakgrunnen. Klisjé ble at jomfruen alltid overlevde. I parodifilmene ble det en vits. It Follows gjør en ny vri på temaet.
Uten å avsløre for mye går tankene til eventyrene om maren med røtter i norrøn mytologi – et marerittaktig vesen som gjør sine overgrep som en seksuell vampyr i nattens mørke. Filmen åpner opp for mange forskjellige tolkninger.
Bortsett fra et par umotiverte scener, som aldri blir forklart, og som er mer irriterende enn mystiske, er It Follows en av de beste grøsserne laget på lenge. Den er nifs, skremmende, godt fortalt, godt spilt og gjør nye vrier på slitte klisjeer.
Hva mer vil du ha?