1981 går for å være et av de mest voldelige årene i New Yorks historie og danner bakteppet for J.C. Chandors tredje film som han både har skrevet og regissert. Mens han i debutfilmen Margin Call skapte et medrivende drama fra finansbransjen under kriseåret 2008, er det oljefyringsbransjen det denne gangen tilspisser seg i. Abel (Isaac) er en fremadstormende aktør som med sitt talent truer posisjonen til de mer etablerte konkurrentene.
Snart blir lastebilene som leverer oljen hans ranet og familien utsettes for flere trusler. Abels hustru (Chastain), som er datter av en gangster, fastslår at ”nå er det krig”. Men Abel nekter å se på det som en kamp mellom mafiaer – selv om oljefyringsbransjen drives etter liknende prinsipper. Han er en rettskaffen mann, insisterer han, selv om myndighetene vurderer å ta ut tiltale mot ham og banken sier opp lånet.
Slik plasseres Abel effektivt i skrustikken som regissør Chandor drar langsomt til. Her er det ikke spenningen om hvem som vinner oljefyringskrigen det handler mest om, men hvordan Abel, tomme for tomme, mister de marginene han har bygd rundt seg og sin familie. Hvor mye betyr idealene når bunnlinjen er nådd og det utarter seg til vold?
Isaac gir oss en strålende oppvisning det er, inntil et visst punkt, naturlig å sammenlikne med Al Pacinos rolle i Gudfaren . Han har de samme manerene, den samme kontrollerte måten å snakke på, og vi bare venter på at han skal gi etter for de voldelige impulsene vi kan fornemme under fasaden.
Men til å være en film med såpass mange revolvere og gangsterreferanser, er den forbausende lite voldelig. Vi får ingen blodig resolusjon i form av gangsterkrig, og det er greit nok. Dette er ikke Gudfaren . Men jeg savnet likevel noe som kunne forløse det hele på en tilfredsstillende måte. ”Jeg har alltid tatt den veien som har vært den mest rette, og det er hva denne veien er”, sier Abel mot slutten. Noen vil kanskje oppleve det som eksistensiell kompleksitet, men for min del ble det en av litt for mange svulstige replikker i en ellers utmerket film.
Chandor beveger seg i et landskap som på et ytre plan kanskje virker altfor kjent og klisjefylt. Men i likhet med Killing Me Softly går filmen mye dypere enn bare den fremragende gjenskapingen av tidsepoken (for den som elsker 80-tallets biler og garderober, er det mye å glede seg over).
Om du leter etter en amerikansk filmkunstner som fortsatt viser vilje til å utforske den amerikanske drømmen, eller kapitalismens darwinisme, viser Chandor et sterkt kandidatur gjennom sine tre filmer. Kanskje er han den nærmeste arvtakeren etter Sidney Lumet i måten han skildrer korrupsjonens plass i den amerikanske hverdagen, selv om hans hang til melodrama slekter mer på stiliserte forløpere innen gangstersjangeren.
Og der har jeg en høne å plukke med ham: jeg har aldri sett en film der så mange møter holdes på åpne, utilgjengelige plasser. Det er en mafiafilm-klisjé som her drives inn i det nesten ufrivillig komiske. Men heldigvis fordufter klisjeen med en gang den går over i et nærbilde Isaac. Han er i hver eneste scene. Heldigvis.