Det å lage en film hvor all kommunikasjon foregår på tegnspråk og i tillegg ikke tekste den, er en deilig kompromissløs ting å gjøre.
Det som blir klart etter temmelig kort tid, er at når det verbale språket forsvinner, brytes tilværelsen ned til sine enkelte bestanddeler. Alt blir blikk, gester, sinne, frykt, ensomhet, kjærlighet, desperasjon.
For hørende som ser på, finnes det lyd, bare ikke av ord. Vi hører omgivelsene, skritt i korridor, trafikk, vann som renner på toalettet blir her mer meningsbærende enn i andre filmer. Men personene vi følger, hører ingenting. De må ta på hverandre for å bli sett på når de skal si noe. Krangling mellom døve er en veldig fascinerende ting, viser det seg. I hvert fall på film.
Av ettertekstene kan man forstå at hovedpersonen heter Sergej. Ellers vet man lite og ingenting. Ingen navn. Ingen kommer fra noe som skal forstås konkret. Byen historien utspiller seg i, heter ingenting. Institusjonen kan være en internatskole eller den kan være en anstalt for kriminelle, døve ungdommer. Dørene til trappen låses om natten. Det ligner en fangeleir.
Spillet mellom ungdommene har fangeleirens logikk. Sergej ankommer og blir nødt til å finne sin plass i det godt etablerte hierarkiet, som foregår uten voksen kontroll. De yngre elevene tvinges til å selge idiotisk nips, de eldre raner forbipasserende eller kjører jentene til trailerparken for prostitusjon. Hvor pengene havner og hva de brukes til, er uklart.
I det hele tatt er mye underfortalt, og det er en klar kvalitet. I filmer flest er ting ofte altfor tydelig. Det som er viktig i Stammen , forstår vi likevel godt nok. Sergej forelsker seg i en av de døve jentene som drives i prostitusjon. Det passer systemet rundt ham dårlig.
Stammen har en underliggende dirring av mulighet for vold fra første stund. Når man ikke hører, vet man ikke hva som skal skje før det skjer. Man får ingen forvarsler. Det er svært sjelden jeg ser vekk på film, men her finnes en abortscene som overgår det meste. Fraværet av språk mangedobler ensomheten og smerten.
Til tross for voldsomhetene som kommer etter hvert, er dette en vakker film. Man kommer nært Sergej på samme måte som man kan komme nært et dyr, man aner og fornemmer at ting foregår inne i ham, men ikke hva.
Ungdommene brukes for øvrig tidvis som om de var duer, de flokker seg sammen i merkelige ritualer, noe skjer, så skjer noe et annet sted og de følger etter.
I en klasseroms-scene henger et Europa-kart ved tavlen og på en filttavle er det festet, nesten profetisk, et EU-flagg og et NATO-flagg. Regissør Slabosjpytskij har nok sett Dardenne-brødrenes filmer og antagelig også rumeneren Cristian Mungius. Han behøver ikke å skjemmes.