Jeg er vanligvis skeptisk til biografiske filmer om lederskikkelser som har formet historiens gang. De har en tendens til å bli enten for respektfulle og etterpåkloke, som Mandela: Long walk to freedom , eller så troløse i sin dikteriske frihet at de bør, slik de fleste av Oliver Stones biopics , vurderes som kontrafaktiske.
Denne filmen er et hederlig unntak. Jeg har sjelden sett en biografisk film som balanserer så elegant forbi sjangerens mange fallgruver. Regissør Ava DuVernay og skuespiller David Oyelowo gir oss en Martin Luther King jr av kjøtt og blod, både jordnær og mektig, med Paul Webbs perfekt utformede manus å navigere etter. Det er som vanlig mye historie som her presses inn i en liten spillefilm, men DuVernay er så heldig å ha et relativt begrenset og skjellsettende tidsrom i sin besittelse – de tre månedene i 1965 da Dr King (som han kalles i filmen) ledet protestmarsjen fra Selma til Montgomery for å sikre svarte lik rett til å stemme.
Det er de tre forsøkene på å gjennomføre marsjen filmen kretser rundt og hvordan King og borgerrettighetsbevegelsen utnyttet dramatikken, taktisk og strategisk, overfor media og myndigheter. Bigotte sørstatspolitimenn og politikere var ikke de eneste motstanderne, den maktfaktoren de framfor alt måtte få i bevegelse var presidenten selv, Lyndon B. Johnson. DuVernay har fått kritikk for å framstille Johnson som en motvillig tilhenger av Kings kamp, men det er snarere timingen bak protesten de ikke kan enes om i denne filmen. Johnson ber om mer tid til å legge et politisk fundament for stemmerettsloven (som skulle komme året etter), men King kan ikke lenger gi ham det, noe han hadde formulert året før i boken ”Why we can’t wait”.
DuVernay har ikke fått King-familiens tillatelse til å bruke Kings taler i filmen, men denne hindringen forvandler hun til sin fordel. Det finnes vel knapt noen vakrere taler framført med mer gripende, rettmessig patos og et hvert forsøk på å gjengi dem ville sannsynligvis mislykkes. Oyelowo i hovedrollen har mektig nok stemmeprakt, og de nyskrevne ordene gir oss samtidig en følelse av å oppleve King på nytt, her og nå, noe som neppe ville vært mulig med de originale, ikoniske talene.
Dette er ingen film som lar seg målbinde av Kings makeløse talegaver. Det er like mye den pragmatiske lederen King som står i sentrum, hans taktiske og strategiske vurderinger og tautrekkingen med både stridigheter innad i bevegelsen og presidentens overordnede strategi. Kings forhold til hustruen Coretta og rettighetskampens omkostning for familielivet skildres usentimentalt og uten for mye dveling. Kings mange utroskap og prisen de begge betaler for det oppsummeres elegant i én scene.
Det er ganske utrolig å tenke på, men dette er altså den første spillefilmen om Martin Luther King jr. Hvorfor det har tatt så lang tid skyldes nok fallhøyden som følger med å dikte videre på et liv som har betydd så mye for så mange, og som er omhyllet av martyriets helgenglorie. Men vrakingen av filmen til årets gjeve Oscarpriser tyder på at det ikke bare er epoken Hollywood fortsatt har problemer med å anerkjenne, men også de begavede, svarte skuespillerne som medvirker i filmen.
Filmen er derfor ikke bare en betimelig påminnelse om at veien fram til Amerikas første svarte president har vært smertefull; den minner oss på at grunnleggende rettigheter ikke er noe vi kan ta for gitt, at det er en kamp som aldri opphører nettopp fordi glemsel og fortrengning alltid lurer rundt neste hjørne.