Unger født på 2000-tallet må være tidenes mest dokumenterte generasjon. Men i motsetning til de fleste andre foreldre, gjør filmskaperen Aslaug Holm også et kunstprosjekt ut av det. Hun har fulgt sine to sønner Lukas og Markus fra barndom til tenårene.
Les også:
Resultatet er den allerede mye omtalte dokumentaren Brødre . Den har mange sterke kvaliteter, men kaller også på en diskusjon om foreldre som dokumenterer og publiserer barns oppvekst.
Så lenge guttene er små, fungerer Brødre etter hensikten. Da uttrykker ungene i liten grad noen motstand mot å bli fotfulgt av kamera. De aksepterer at moren filmer dem i nær sagt enhver situasjon, de oppfører seg ganske naturlig og spiller ut et bredt spekter av følelser.
I disse scenene kan man uforstyrret glede seg over de filmatiske kvalitetene. Holm fører et utpreget poetisk kamera, så vel i bygater og på fotballøkka som i naturskjønne omgivelser på Smøla, hennes eget oppvekststed.
Scenene derfra ligner en klassisk sommeridyll. Guttene hopper i sjøen fra båthus, ligger utstrakt i gresset, ror og spiser rabarbra med sukker på. Det kjærlighetsfulle kamerablikket dveler ved myke nakker, solbleket hår og klesvasken som blafrer i vinden.
Aslaug Holm har tidligere laget dokumentarfilmer om utenrikspolitikk og Jens Stoltenberg. Hun var også fotograf på Heftig og begeistret . Den erfarne filmskaperen har selv fortellerstemmen i Brødre , og hun skildrer prosjektet som en studie i de små, men viktigste tingene i livet. Filmen har gamle klipp og stillbilder fra hennes egen oppvekst, blant annet et slående opptak av bestefaren på hvalfangst.
Slik søker Holm å vekke liv i egne barndomsminner og tegne sønnene inn i en større livssyklus. Denne ambisjonen kommer også til uttrykk i eksistensielle spørsmål hun stiller guttene. Ofte får hun full uttelling i form av slike fabulerende og gammelkloke replikker som barn er mestre i.
Familielivet speiler verden, filmfotografen skaper sammenheng. Det er en vakker idé, men etterhvert som guttene blir større, virker den stadig mer naiv. For det er så tydelig at de stiller opp for å være greie mot moren sin, hjelpe henne med prosjektet.
I flere scener utstråler tenåringsguttene en genuin desinteresse for å ha fotografen på slep, det være seg i skolesammenheng eller på bandøvelser. Faktisk protesterer de også i klare ordelag foran kamera: Stopp, bli ferdig.
På tvetydig vis får filmen en egen spenning i slike scener. Protest og motstand er som kjent takknemlig materiale. Hadde dette vært fiksjon, ville det i hvert fall fungert slik. I den beslektede, amerikanske spillefilmen Boyhood har Richard Linklater filmet en og samme gutt gjennom en periode på 12 år. Der er nettopp tenåringens trass og distanse en viktig del av portrettet. Som publikum kan vi nyte det, fordi filmen er fiksjon.
I Brødre smitter guttenes motvilje over på tilskueren. Fortryllelsen er brutt, det autentiske hverdagslivet virker anstrengt og iscenesatt. Det er modig av filmskaperen å blottstille denne konflikten, ikke minst fordi den undergraver hennes egen romantiske rammefortelling. Aslaug Holm gjør et famlende forsøk på å gjenopprette harmonien, men da er det åpenbart selve filmprosjektet som skal reddes i land, brødrene er allerede et annet sted.