Faren med en filmserie er at du i del en bruker tid på å bygge opp en verden og karakterer. Det tar tid. Så kommer del to hvor du fortsetter å utvikle historien du vil fortelle. Del tre er den store finalen. Ofte blir den midtre del kun en transportetappe mot det endelige målet. Insurgent viser dette problemet i dørgende kjedelig klartekst.
Insurgent er del to avDivergent-serien basert på bøkene til Veronica Roth. Handlingen er satt i en dystopisk fremtid hvor det ikke overraskende har gått ad undas med hele menneskeheten. De som er igjen lever livene sine bak en høy mur hvor de er inndelt i fraksjoner etter lynne: De uselviske, de fredsommelige, de sannferdige, de fryktløse og de lærde.
I forrige film oppdaget vår heltinne Tris (Shailene Woodley) at hun er en divergent – en som har talenter i alle fraksjonene. Første film slutter med at hun og kjæresten, Four (Theo James), rømmer i et tog.
Hvis du tror du får vite hva som skjuler seg bak muren i denne filmen, tro om igjen. Dette kapitlet tar for seg Tris nagende samvittighet over alle som er drept på hennes vei mot friheten. Problemet er at Tris ikke er en dyp nok karakter til at du bryr deg så hardt om samvittigheten hennes.
Det bygges også opp til en slags borgerkrigslignende tilstand mellom de fraksjonsløse, ledet av Evelyn (Naomi Watts), og de lærdes leder, Jeanine (Kate Winslet), i spissen. Alt fisles bort i ingenting.
Har de måttet spare på budsjettet siden det ikke er en eneste stor krigsscene i hele filmen? I fare for å høres usympatisk ut, men film er et visuelt medium. En borgerkrig blir mer spennende av å vise den enn av å snakke om den.
Filmens hovedrolle spilles av en mystisk boks som Jeanine desperat forsøker å åpne. Nå er dette riktig nok ikke hvilken som helst boks. Det er en melding fra samfunnets forfedre, som bare kan åpnes ved hjelp av en med talenter i alle fraksjoner.
I løpet av de to timene filmen varer, skjer det nesten ingenting. Tris sliter med mareritt, Four trøster henne, og så blir det etter hvert litt slåssing. Hvorfor skal jeg bry meg om hvem som lever og dør i dette samfunnet? Filmen greier ikke å bygge opp en eneste scene som inneholder et lite tilsnitt av intensitet og nerve.
Det hjelper heller ikke at det som finnes av actionscener utspiller seg i en virtuell virkelighet. Det fører til at du dessverre aldri får følelsen av at noen risikerer noe som helst. Det er ingen som helst fare, og når du ikke har noe å vinne eller tape blir det heller aldri spennende.
Det eneste positive med filmen er kjemien mellom Shailene Woodley og Theo James. De kler hverandre og spiller bra sammen. Forholdet dem imellom er det mest risikofylte i hele filmen.
Ellers er Insurgent en kjedelig reise som ikke engang greier å skape spesielt mye nysgjerrighet om hva som egentlig skjuler seg bak muren. Denne historien kunne vært fortalt på 10 minutter.
Treg, uinteressant og kjedelig, med et par flotte actionscenene som, selv om de foregår i en virtuell virkelighet, er flott laget og redder deg fra å sovne fra hele suppen.