Den svenske innvandrerbefolkningen er temmelig fraværende i norske kulturuttrykk. Men nå er i hvert fall den svensk-norske spillefilmen Svenskjævel her.
Regissør Ronnie Sandahl er selv svenske med fartstid fra Norge. Under lanseringen av filmen fortalte han morsomme historier om hvordan hele ungdomsmiljøet i hans barndoms by hadde endt opp i Oslo. Til og med den lokale narkolangeren måtte følge etter for å opprettholde kundekretsen.
Ungdommene i Svenskjævel bor i overfylte kollektiv der de krangler og fester. Slik sett dikter Sandahl videre på forslitte klisjeer. Men han peker rakst ut en hovedkarakter som er mye mer enn en klisjé.
Dino introduseres som en fortapt og forsoffen jente som ikke klarer å stanse festen når de andre går hjem. I stedet fortsetter hun i dagevis, og har tydelige tegn på alkoholisme.
Les også:
Denne svenske karakteren plasserer Sandahl i et erkenorsk middelklassehjem. Dino hjelper til med barnepass og husarbeid mens far driver sushirestaurant og mor arbeider utenlands. I hennes fravær blir det søt musikk mellom hushjelp og husfar, noe som utløser et ganske klassisk konfliktmønster innenfor motsetningsparene ung jente og godt voksen mann, underklasse og middelklasse, foreldre og tenåringsbarn.
Takket være Bianca Kronlöf får historien et visst særpreg. Hun spiller Dino med en fascinerende blanding av trass og fremdrift, sårbarhet og svartsyn.
Les også:
Kronlöf har samarbeidet nært med den norske regissøren Mariken Halle, og var sist å se i spillefilmen Verden venter . Der får man ferten av et talent som Kronlöf virkelig folder ut i Svenskjævel . Henrik Rafaelsen treffer godt med en tilsynelatende improvisert og henslengt spillestil. Også Mona Cecilie Kristiansen i rollen som hans mistilpassede tenåringsdatter gjør en fin rolle.
Hva sier så Svenskjævel om Norge og Sverige?
Ronnie Sandahl lar oss slippe ganske lett. Som samfunnsanalyse mangler filmen sting og satire. Det blir ekstra tydelig fordi filmen faktisk har en briljant scene som viser hvilket potensial som ligger i dette materialet.
Her er Dino plassert i et middagsselskap med middelaldrende norske par som på flåsete vis diskuterer maktbalansen mellom nabolandene. Hun bidrar til samtalen med en replikk som allerede har fått betydelig medieoppmerksomhet på begge sider av landegrensen: "Vi svensker tenker på dere som en utviklingshemmet fetter som har vunnet i Lotto."
Etter denne fulltrefferen av en scene, blir man sittende og håpe på mer av det samme. I stedet fortsetter Svenskjævel ufortrødent på den brede, hverdagsrealistiske vei.