Jeg prøver vanligvis å dempe forventningene før en filmvisning, men det var vanskelig å ikke la seg blende av dette ensemblet. Med Tom Hardy, James Gandolfini og Noomi Rapace i de sentrale rollene – hva kan gå galt? Ikke mye, selv om summen av denne filmen ikke er like medrivende som hver enkelt skuespillers innsats.
Det er Hardy vi her er mest sammen med. Hans rolletolkning er en fascinerende studie i underspill. Som bartender i Cousin Marvs, en sliten bar som lokale gangstere bruker til hvitvasking (derav tittelen The Drop ), betrakter han omgivelsene med et pokeransikt.
Bob kan virke dum og treg, noe fetteren Marv (Gandolfini) gjerne påpeker, men han kan også være snarrådig. Når baren utsettes for flere ran av væpnede menn, reagerer han så kaldblodig at det er urovekkende. Samtidig er hans omtanke for en liten skadd hund rørende, det samme er hans forsøk på å beskytte en skjør ung kvinne i nabolaget, Nadia (Rapace).
Filmens spenning er ikke så mye knyttet til hvem som står bak ranene av baren, som hvem Bob egentlig er. Iskald og handlekraftig i ene øyeblikket, øm og omtenksom i neste.
Det er en vanskelig balansegang Hardy utfører med is i magen, han er ikke redd for å holde tilbake, for å kreve noe av oss. Men noen ganger strekkes denne leken med vår nysgjerrighet vel langt, og jeg synes regissør Michael Roskam tar seg for god tid med å åpne gåten Bob.
The Drop er basert på en bok av Dennis Lehane som forfatteren selv har adaptert til filmen. Lehane er kjent som en kronikør av den irsk-katolske kriminelle underverden i Boston, men denne gangen er handlingen flyttet til Brooklyn, New York.
Det gjør noe med miljøskildringen som vanligvis er en kvalitet ved hans forfatterskap, og som Clint Eastwood klokelig gjenskapte da han filmet Lehanes Mystic River . Her forsvinner lokalkolorittet til fordel for mer nøytral grunn, et sted i Brooklyn som kunne vært i hvilken som helst annen amerikansk storby.
Les også:
Dermed blir skuespillerne desto viktigere. Hardy er en metodeskuespiller av den klassiske sorten, han mumler, svelger ord og har forvandlet seg fysisk. Heldigvis får han god hjelp av Gandolfini til å komme ut av metodeskallet.
Gandolfini hadde den sjeldne evnen til å angripe og dominere en scene uten å ta luven fra medspillerne, og kjemien med Hardy er praktfull.
De trekker det beste ut av hverandre, det er en kompleks relasjon de iscenesetter, preget av gjensidig skuffelse og bedrag. Som et livgivende korrektiv til denne kjærlighetsløse relasjonen, står Rapaces traumatiserte kvinneskikkelse som den svenske skuespilleren gjør det maksimale ut av.
Dette var Gandolfinis siste rolle og det er umulig å ikke projisere skuespillerens tragiske død inn i den triste skikkelsen han spiller. Marv er en mann som har gitt opp, som er en skygge av sin fordums storhet, og Gandolfini gjør ham til en tragisk skikkelse uten store fakter. Det ser så enkelt ut, men krever genuin begavelse.
Denne filmen vil derfor bare forsterke det tapet mange av oss følte etter at en av vår tids store skuespillere gikk bort. Som en aller siste filmrolle, er den hans talent verdig.