I utgangspunktet ville jeg ha sagt at Disneys live action remake av deres egen femogseksti år gamle perle, er et tegn på stillstand og dermed dårlig nytt, både for Disney, Hollywood og alle oss andre. Men når ting fungerer slik de gjør i denne filmen, er det for dumt å være surmaget.
Noen anmeldere vil nok måtte kjempe med seg selv, tipper jeg, fordi det i mange anmelderhoder finnes et tak for hvor god en glatt familiefilm som bekrefter og sementerer kjønnsroller og konvensjoner kan være. På den andre siden har eventyr alltid tilhørt Disneys kjernevirksomhet, de har gang på gang hentet historier fra europeisk folkeeventyrtradisjon, og det er slikt sett ikke noe sjokkerende eller overraskende at de gjør det igjen.
Det som i utgangspunktet er provoserende er at de bruker en fortelling de allerede har brukt. Men ringreven Kenneth Branagh gjør vei i vellinga og unngår kliss og dårlig smak.
Det er antagelig tett inntil umulig å filmatisere en velbrukt klassiker for et ekstremt bredt publikum mer smakfullt og rent enn han gjør her.
Historien er den gode gamle og den er som vanlig full av kraft. I bunn og grunn er Askepott en variant av Den stygge andungen (eller omvendt): Livet er urettferdig og fullt av prøvelser – helt til man blir sett for den man virkelig er og finner sin plass.
Filmen er som ventet visuelt lekker, men den er fremfor alt godt rollebesatt. Det mest iøynefallende er at Cate Blanchett spiller stemoren. Det er en ørliten genistrek.
Hun er elegant, lekker og giftig på måter som lenge får lov til å være litt subtile, noe denne sjangeren sjeldent er bortskjemt med. Og etter hvert blir hun heldigvis også eksplisitt ond. Blanchett gjør med øyne og munn det andre trenger hele kroppen og fem replikker for å avstedkomme.
Askepott spilles av Lily James (kjent fra Downton Abbey ). Hun er pen som et postkort og fragil som et rispapir, men samtidig utholdende og full av tro på at det gjelder å gjøre godt uansett hvor urimelig motstand man møter – en tett på perfekt personifisering av Askepott-karakteren.
Stesøstrene (Holliday Grainger, Sophie McShera) er ondsinnede, styggpene og morsomme. Helena Bonham Carter som den gode feen bringer inn dynamisk komikk og magi. Prinsen spilles dessverre litt blast av Richard Madden ( Game of Thrones ), men det er ikke så farlig, for han dukker opp såpass sent at man allerede er solgt. Stellan Skarsgård gjør et litt likegyldig inntrykk som storhertug.
Fortellerstemmen som kommer og går, fungerer som en krykke og minner meg på at filmen først og fremst er for yngre prinsessedyrkere. Men selv om moralen dypest sett er problematisk, (så lenge du er yndigst i landet, vil det før eller senere komme en prins og redde deg), er filmen virtuost nok fortalt til at til og med en middelaldrende kyniker som meg må svelge og snufse litt.
Forfilmen er et søtt og forseggjort gjensyn med favorittene fra Frost , hvor Anna har bursdag og Elsa er forkjølet.
Les anmeldelsen av Frost :