Jeg tror ikke det finnes noe norsk dikt som er mer brukt – og misbrukt – enn Det er den draumen me ber på av Olav H. Hauge. Den siste tiden har det til og med fått tilbakevirkende kraft, slik at bibelhistoriske karakterer i romanen Guds barn av Lars Petter Sveen kan fantasere om at "noko vidunderleg skal skje".
Tid og sted:
Heldigvis er det med et smil om munnen at diktet blir gjort til motto også for den kvinnelige hovedkarakteren Sigrid Auge i Kvinner i for store herreskjorter . Filmen har nemlig en lettere ironisk fortellerstemme som stanser handlingen og arresterer klisjébruk der det skulle være nødvendig.
Behovet melder seg både under Hauge-opplesningen og når Sigrid har en affære med den tyve år eldre forfatteren Kåre Tryvle. Litteraturstudenten, som skriver feministiske dikt om hvordan menn liker å kle opp elskerinnen i sin egen skjorte, særlig på film, ender naturligvis opp i en slik skjorte selv.
Det er en søt og komisk scene som samler i seg hele denne filmens anliggende: Regissør Yngvild Sve Flikke vil skildre hvilke spindelvev høyst selvbevisste kvinneskikkelser kan sette seg fast imens de lengter etter at "draumen skal opna seg. "
Flikkes manus bygger på romanen Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug. Men det er en selvstendig og fri adapsjon som heldigvis åpner for spesifikt visuelle virkemidler. Handlingen er flyttet fra Bergen til Trondheim, og denne underprioriterte byen i norsk film viser seg å ha utmerkede location-kvaliteter, ikke minst hva angår utsikt fra Nidarosdomen og taket på Studentersamfundet.
I tillegg til å stanse handlingen og bruke stillbilder, henter Flikke inn fantastiske klipp fra naturfilmer som viser fugleunger på sin første ferd eller sommerfugler på vei ut av puppen. Animerte fugler som flyr over lerretet er av de mer naivistiske grepene som skal illustrere hovedkarakterens forvandling fra svermerisk ungpike til kvinne. Også musikken av Kåre Vestrheim er leken og lettere surrealistisk.
I likhet med romanen er filmen en flettverksfortelling. Godt hjulpet av upretensiøse tekstplakater veksler handlingen smidig mellom Sigrid, performancekunstneren Trine Jung og den selvproletariserte 70-tallsfeministen Agnes Kalvatn.
Der debutanten Inga Ibsdotter Lilleaas finner riktig stil og tone for Sigrid, er både Henriette Steenstrup og Anne Krigsvold i overkant innstilt på komediesjangeren. Og nettopp det er denne filmens begrensning: Den forblir godlynt og søt selv når karakterene prøver å bite fra seg. Kanskje kan vi kalle det ironiens svøpe. Ironien spidder klisjeene, men demper samtidig et emosjonelt og eksistensielt trykk som kunne befridd Kvinner i for store herreskjorter fra uskylden.