Sjel. Ånd. Bevissthet. Ord som vi liker å bruke når vi skal forklare hva som gjør mennesker unike. Kunstig intelligens er et spennende tema. Hva om en maskin utvikler bevissthet og blir uendelig mye klokere enn oss?
Tid og sted:
Neill Blomkamps nye film er et innlegg i debatten. Senere i år kommer Ex Machina , som også handler om utviklingen av kunstig intelligens. Helt vellykket er ikke Chappie , men den reiser spørsmål som skiller den ut fra actionrobotene i Transformers , dommedagsepos som The Matrix og feelgood-historier som Short Circuit .
I 2009 tok Blomkamp skrittet opp i stjerneligaen med den kritikerroste District 9. Han var en unik stemme som fortalte en original historie om apartheid mellom mennesker og fremmede fra verdensrommet i Johannesburg. Han ble snappet opp av Hollywood og laget Elysium (2013). Den var ikke noe annet enn en tom, glatt og glamorøs variant av samme historie. Det er godt å se at regissøren igjen har lagt handlingen til Sør-Afrika, og vendt tilbake til sitt rå, realistiske og urbane filmspråk.
En gang i nær fremtid har politistyrken i Johannesburg fått hjelp av roboter til å opprettholde lov og orden. Deon (Dev Patel) er mannen bak maskinene, men han er ikke fornøyd. Han jobber med å skape en robot med bevissthet – en kunstig intelligens. Resultatet er Chappie, en robot med et enormt potensial. Trøblet starter i det både Chappie og Deon kidnappes av en småkriminell bande som trenger raske penger.
Filmen har mange actionscener satt i et urbant gatemiljø med slummen i Johannesburg som et grimt bakteppe. Mellom slagene lurer Blomkamp inn en rekke filosofiske spørsmål, som får publikum til å tenke. Hva gjør det med oss mennesker hvis en maskin tenker, føler og oppfører seg som oss? Hva skjer i det øyeblikk maskinen blir vår overmann? Vil en superintelligent robot underkaste seg science fiction-forfatter Isaac Asimovs kjente robotlover? Vil de gjøre opprør? Spørsmålene er mange – svarene har vi ikke.
Chappie er også en historie om en robot som må lære seg å leve. Han er langt fra ferdig utviklet i det han skrus på. I løpet av filmen går han fra en uskyldig unge via opprørsk tenåring til et superintelligent vesen. Utviklingen er både rørende, fascinerende og skremmende.
I likhet med de fleste barn er han også lett å påvirke. Den småkriminelle gjengen vil gjerne bruke Chappie som en drapsmaskin, en gangster i robotformat. Men også skurkene endres i møte med maskinen. Jeg liker at Blomkamp ikke har gitt Chappie et menneskelig utseende. Et av filmens mest fascinerende trekk er kontrastene mellom robotens maskinutseende og dens menneskelighet.
Chappie er dessverre også en film med så store plothull at du kan stappe en hel armé med roboter ned i dem. Overgangen fra en programmert maskin til et intelligent og bevisst vesen, hopper Blomkamp glatt over. Det er kanskje en like grei løsning som å komme med en pseudovitenskapelig forklaring? Men dersom du driver en stor våpenfabrikk, vil jeg anbefale større sikkerhet. I fremtiden bør vel nøkkelkortet være erstattet med noe litt sikrere, i det minste retinaskann? Og har du først kidnappet en superavansert robot, er det ingen god idé å slippe skaperen fri.
Et annet problem er at de fleste menneskelige karakterer i filmen er enkle stereotyper. Chappie er filmens mest emosjonelle karakter, og det er nok gjort med hensikt. Ved siden av Chappie er det kidnapperne som gjennomgår den største forvandlingen.
To av dem spilles av medlemmer av den Sør Afrikanske rapgruppen Die Antwoord. Ninja og Yo-Landi Visser er særegne karakterer, og deres gangstaunivers og lydbilde er inkorporert i filmen. Det er sært, men det fungerer. De er med på å gi filmen en brutalitet og råskap som sakte erstattes av undring ovenfor det de står ovenfor.
Til tross for noen innvendinger og regissørens bukkesprang over en del problemer, har Chappie både nerve og intensitet som var fraværende fra Blomkamps Elysium. Den brutale realismen fra District 9 er tilbake, men Chappie er en mer følelsesmessig reise.
Regissøren viser igjen at han er mer opptatt av de store ideene, enn historieutvikling og karakterdybde. I District 9 sto aliens på utsiden av vårt samfunn. I Elysium var det fattige mot de rike som hadde rømt til sin paradisiske romstasjon. I Chappie er roboten det svarte får. Det å være annerledes, å stå på utsiden av fellesskapet, gjennomsyrer Blomkamps filmer. I denne robotodysséen er det maskinen som redder filmen. Han både betar og skremmer.
Sjekk ut Die Antwoord i videoen nedenfor: