Å vende tilbake er en film som vekker sympati ganske enkelt fordi den har et viktig og sårt anliggende. Spillefilmdebutanten Henrik Martin Dahlsbakken (25) skildrer to brødre som opplever at faren returnerer fra krigstjeneste i Afghanistan som en traumatisert mann. Ikke lenge etter hjemkomsten forsvinner han til fjells. Guttene har mistanke om at noe forferdelig kan skje, og starter sin egen leteaksjon.
Dahlsbakkens eget manus bygger på hans barndomsopplevelser – nok et element som gjør tilskueren vennlig innstilt.
Å vende tilbake har flotte naturbilder ettersom opptakene er gjort på Super 35mm i Cinemascope. I streng forstand har den likevel ikke det formatet man forventer av en spillefilm med kinodistribusjon. Det skyldes ikke nødvendigvis lavt budsjett og en dugnadspreget innspilling. Heller ikke den begrensede mengden film som fotografen Oskar Dahlsbakken har hatt til disposisjon.
Problemet er snarere at grovskissen aldri blir et riktig drama. Karakterene er endimensjonale og replikkvekslingen karikert. Det gjelder særlig for foreldreparet, spilt av Ingar Helge Gimle og Lia Boysen. Moren er overfladisk tegnet som en passivisert figur, mens faren knapt får være med i en eneste scene uten å dirre. Allerede første kveld sitter han og pusser på geværet.
Da er det bedre spillerom for Åsmund Høeg (18) og Fredrik Grøndahl (15) i rollene som brødreparet Oscar og Fredrik. Høeg gjorde en glimrende debut i Sønner av Norge, og til og med innenfor spinkle rammer makter han å gi et skikkelig løft til siste del av Å vende tilbake .
I likhet med Charlotte Blom, som tidligere i år spillefilmdebuterte med Staying Alive , har Henrik Dahlsbakken laget gode kortfilmer. Mannen fra isødet var finalist i Manhattan Short Film Festival i 2012 og ble vist i 26 land. Men på samme måte som Blom mister Dahlsbakken spenst og oppfinnsomhet i overgangen fra kort til langt format.