Det er ikke lenge siden det føltes viktig å diskutere om voldelige dataspill kunne inspirere til voldelige handlinger i virkeligheten. Vil datanerden forlate gutterommet og fyre løs på levende mennesker?
Problemstillingen virker merkelig gammeldags når du ser dokumentarfilmen Drone . For her er hele dette spranget fra skjerm til virkelighet oppløst. Filmen skildrer hvordan unge, amerikanske spillentusiaster ganske enkelt blir omdannet til soldater foran skjermen. I regi av CIA kan de – risikofritt og fra en bunker i USA – bruke sine ferdigheter til å "eliminere" antatte terrorister på den andre siden av kloden.
Tonje Hessen Schei (43) har bodd og arbeidet i USA i mer enn ti år. Drone er hennes tredje film, og bærer preg av et inngående kjennskap til amerikansk politikk og etterretning. Blant annet avslører hun et hemmelig samarbeid mellom det amerikanske luftforsvaret og droneskvadronen hos CIA. Hennes overordnede mål er å reise menneskerettslige spørsmål ved bruken av droner utenfor erklærte krigsområder.
Og filmen har definitivt de kvalitetene som skal til for å vekke ettertanke og debatt. Derfor blir den også distribuert i høyt tempo for tiden, blant annet har The Guardian laget en 10-minutters versjon som skal ha nådd ut til 100 millioner avislesere. Den er solgt for kinovisning til 20 land.
Drone beveger seg smidig mellom USA og Pakistan, historiefortelling og ekspertintervjuer. I den dronerammede Wiziristan-provinsen i Pakistan møter vi familier som er sterkt preget av angrepene, menneskerettighetsadvokater og en fotojournalist som dokumenterer lemlestede og drepte sivilister.
Les også:
Nettopp det nære forholdet mellom spillmiljøet, militæret og CIA er en sentral tråd i denne veven. Schei følger den tidligere datanerden og dronepiloten Brandon Bryant i hans forsøk på å reise en offentlig debatt om legitimiteten av hva han selv har vært med på. Dette er en karakter som gir filmen personlig nerve. Han har selv vært med på å drepe mer enn 1600 mennesker, og i en helt spesiell scene blir den ellers så verbale mannen helt stille. Bryant makter ikke å kommentere sin egen rapport om at han antageligvis har drept barn med joysticken.
Her er Schei ved kjernen av ikke bare droneangrepets problem, men selve soldaterfaringens utfordringer: Faren for å ramme uskyldige – og særlig barn. Filmens moderne dronepiloter skal vise seg å ha et reaksjonsmønster som ligner klassiske veteraner, slik det skildres i eksempelvis den premièreklare norske spillefilmen Å vende tilbake (se egen anmeldelse).
Les også:
Hvorvidt risikoen for feil er større med droner enn ved tropper på bakken, er forøvrig en problemstilling jeg savner i Drone . President Obama siteres på at droneangrep gir lave sivile tap, et utsagn som mistenkeliggjøres, men ikke tilbakevises med relevante tall. Filmen klarer uansett å løfte debatten om fremtidens krigføring til et nytt nivå. Det gjør Drone til et viktig innlegg om så vel menneskerettigheter som militær etikk.