Plastisk kirurgi er i våre dager forbundet med forfengelighet. Derfor virker Phoenix fremmed og opprørende. For her er den plastiske kirurgien satt inn i en høyst tragisk sammenheng.
Handlingen er lagt til Berlin, 1945: En kvinne returnerer fra konsentrasjonsleir med store ansiktsskader. Nelly blir innlagt på sykehus og får rekonstruert kjevepartiet. I forkommen tilstand oppsøker hun ektemannen Johannes, som har fått beskjed om at hun er død og tar henne for en dobbeltgjenger. Denne dobbeltgjengeren har Johannes imidlertid god bruk for, ettersom han jakter på arven etter Nellys velstående jødiske familie.
Den tyske regissøren Christian Petzold var sist å se på norske kinoer med det eminente dramaet Barbara (2012), som han fikk sølvbjørnen for i Berlin.
Også Phoenix har sterke kvaliteter. Som i Barbara er det den fabelaktige skuespilleren Nina Hoos som har hovedrollen. Hun gir liv til en karakter nesten uten replikker. Nellys lidelseshistorie kommer snarere til uttrykk gjennom kroppsspråk, rekvisitter og flashbacks. Handlingen er nydelig bundet sammen med ladede gjennomgangsmotiv og musikk av Kurt Weil ("Speak Low").
Fremfor alt makter Petzold å rippe opp i Holocaust på en virkningsfull måte. Filmen gir et vondt og realistisk bilde av situasjonen for overlevende jøder; folk flest vil helst slippe å høre om hva de har opplevd. Utvandringen til Israel står sentralt.
Mot dette alvorstunge bakteppet blir det psykologiske dramaet i overkant teatralt. Nelly og Johannes spiller et spill man som tilskuer får stadig større problemer med å tro på. Man begynner også å lure på om de tror på det selv, for hvor vanskelig kan det være for en ektemann å identifisere kroppen og øynene på sin kjære? Den plastiske operasjonen blir en enkel løsning for å holde liv i et stadig mer thriller-preget plott.
Og nettopp på dette punktet er det interessant å sette Phoenix opp mot Return from the Ashes fra 1965. Begge filmene er inspirert av en roman av den franske forfatteren Hubert Monteilhet. Men versjonen fra 1965, med Ingrid Thulin i hovedrollen, stanser "forvekslingen" i tide. En slik besinnelse krever imidlertid en ny omdreining i plottet, og Return from the Ashes utvikler seg til et sjalusi— og krimdrama knyttet til kvinnens arv.
Petzold på sin side nedtoner disse elementene, men finner ikke den riktige balansen mellom psykologisk thriller og eksistensielt Holocaust-drama. Phoenix holder i hvert fall fast ved den kirurgiske illusjonen etter at tilskueren har sluttet å tro på den.