Filmen er sterkt farget av å være basert på Hawkings første kone, Jane Wilde Hawkings, bok om samlivet deres. Først skrev hun Music to Move the Stars. A Life with Stephen etter skilsmissen på midten av 1990-tallet, og deretter, da de etablerte et fungerende eks-ektefelle-forhold, oppdaterte hun boken radikalt og ga i 2008 ut en ny, Travelling to Infinity. My Life with Stephen .
Det er den siste boken filmen hevder å være basert på, og tonen er derfor alt i alt temmelig forsonende. Litt for forsonende.
Med respekt å melde, samlivet mellom Jane og Stephen er ikke uinteressant, og det er ikke vanskelig å se de mange oppofrelsene Jane gjennom flere tiår må ha gjort. Da de giftet seg, trodde de Stephen hadde to år å leve. Det viste seg å bli mange flere.
Likevel er den huslige delen av historien mindre interessant enn Stephens personlige kamp. Det egentlige dramaet ligger i at en lynende intelligent ung person allerede før blomstringstiden rammes av en dødelig (det var beskjeden) muskelsvinnsykdom, men likevel tar doktorgrad, pøser på med teorier, skriver bøker, foreleser og blir en av verdens mest kjente teoretiske fysikere.
Filmens mest irriterende side er at den forsøker å holde Stephens intellekt på et slags sirkusnivå. Den forteller oss ikke hva han tenker eller hvorfor det var banebrytende eller briljant. Den nøyer seg med å la professorer fortelle oss at de syns det er briljant.
Den forholder seg til oss som om vi uansett ikke kan forstå det Hawking tenker, og konsentrerer seg derfor i stedet om det alle kan noe om, nemlig gnisninger rundt samliv og lojalitet. Det oppleves som en redusering.
Til gjengjeld er skuespillet godt. Eddie Redmayne som Stephen Hawking er til og med direkte forbløffende. Han har billedlikheten, men også kroppen og bevegelsene, sårbarheten, ja til og med den intense gløden i øynene, som man for eksempel kan se hvis man googler Hawking og ser på fotografiet hvor han er vektløs. I en kropp som faller mer og mer sammen, er øynene nøkkelen.
Redmaynes spill lapper i lange perioder over svakhetene i historien og gjør filmen fengslende. Felicity Jones gestalter Jane Wilde Hawking, og skaper en fullt ut troverdig personlig kristen figur som virkelig elsker sin mann og lenge, antagelig altfor lenge, holder ut det som kreves av henne selv om alle ser at hun har tatt seg vann over hodet. Hun eldes riktignok ikke troverdig nok, men det er jo et gjennomgående problem i denne typen filmer.
Etter en stund med tynn luft får historien tilført frisk oksygen når sykepleieren Elaine Mason, som ble Hawkings andre kone, dukker opp. Scenografi og musikk er utsøkt, og jeg vil ikke bli overrasket dersom Oscar-akademiet velger å gi Eddie Redmayne prisen for beste mannlige hovedrolle. Antagelig syns de Steve Carrel i Foxcatcher blir for mørk.
Les også: