The Interview er en ganske ordinær kompiskomedie, helt i tråd med det Seth Rogen og gjengen hans har drevet med de siste ti årene.
Den består av de sedvanlige vagina/rumpe/penis/homo-vitsene, ofte med sleivete og svakt misogynistisk slagside, som Rogen kompenserer for ved å by på sitt kvapsete ytre, som en slags mannlig Lena Dunham.
Det er ikke umorsomt. Tidvis er det til og med festlig, spesielt når Kim Jung Un (Randall Park) fraterniserer med James Francos karakter og motvillig avslører at han elsker Kate Perrys låt Firework og at han dessuten hadde et vanskelig forhold til sin far.
Men filmen er aldri så skarp at man mistenker bakmennene for å ha hatt noe politisk anliggende. Både Seth Rogan og medspiller James Franco utstråler genuin fryd over å leke seg med smakløse barnsligheter, og det har neppe falt dem inn at Nord-Korea ville reagere offentlig.
Overraskelsen må derfor ha vært stor da talspersoner for den nordkoreanske regjeringen allerede i juni, etter å ha sett traileren, kalte opphavsmennene for «gangster moviemakers» og filmen for en terroristhandling.
Etter den betraktelig skarpere og herlig smakløse satire-dukkefilmen Team America World Police (2004), hvor Kim Jung Il fremstilles som en alien-kakerlakk forkledd som en tulling i gigantiske kommunistbriller, satt Nord-Korea klokelig nok musestille.
Så hvorfor i all verden bry seg nå? Kim Jong Un er muligens en mer oppfarende type enn sin far. Og som vanlig lar de som mangler øvelse i ytringsfrihet seg hisse opp av helt feil ting. Det aner nok Kim Jung Un at den dagen alt er lov, er han ferdig. På den måten utgjør The Interview en liten, men nødvendig, og tross alt ganske morsom, spiker i kisten.
Les også Erlend Loes kommentar: