Fallerte filmstjerner er et elsket motiv i Hollywood. Birdman skriver seg inn i en stolt tradisjon med høydepunkter som Sunset Boulevard (1950) og The Artist .
Det er bare fire år siden The Artist vant de gjeveste Oscar-prisene, og det skulle ikke forundre meg om Akademiets medlemmer lar seg imponere – og bevege – av dramakomedien Birdman . Den er nominert til hele ni priser, og burde ha gode sjanser i kategorier som beste regi og beste nyskrevne manus. Hvis da ikke den enestående Boyhood gjør rent bord.
I mange av filmstjernedramaene, også The Artist , er det overgangen fra stumfilm til talefilm som utløser krisen. Den mexicanske regissøren og manusforfatteren Alejandro González Iñárritu flytter krisen til vår egen tid. Birdman er hans første komedie, og skiller seg markant fra det bekmørke dramaet Biutiful og den internasjonale flettverkshistorien Babel . Birdman har imidlertid et fjernt slektskap med 21 gram , for begge filmene rommer fantasier om sjelens vekt.
Birdman handler om en skuespiller som er berømt for rollen som superhelten Birdman. Riggan Thomas bestemmer seg for å takke nei til fjerde film i serien, for heller å bli seriøs teatermann. Nå skal han ha regien på en ekte amerikansk klassiker – What We Talk About When We Talk About Love av Raymond Carver – og dessuten spille hovedrollen selv. Men dagene frem mot premièren skal vise seg å bli et sammenhengende stevnemøte med hans indre demoner.
Den fremste av disse demonene er faktisk Birdman. Ja, når denne filmen er så morsom, sprø og smart, er det hovedsakelig fordi den tilårskomne skuespilleren viser seg å ha internalisert superhelten han en gang spilte. Riggan Thomas har rett og slett overtatt karaktertrekk fra rollefiguren og derfor blitt lettere schizofren.
González Iñárritu introduserer dette komiske motivet umiddelbart: I åpningsscenen sitter Riggan og mediterer rundt én meter over gulvet. Han svever i løse luften. Litt senere skrur han på dataskjermen med en befalende gest, uten å røre skjermen. Han har magiske egenskaper, skjønner vi. Eller er det bare en fantasi? Hans indre fuglemann er en slags djevelsk lokkemann – eller underbevissthet – som med dyp, dragende røst minner Riggan på hans tidligere meritter og vil han skal vende tilbake til Birdman-konseptet.
At Riggan spilles av Michael Keaton, som i sin tid ble berømt for rollen som Batman , gjør ikke denne psykologiske studien mindre pikant. Keaton har også stemmen til den indre fuglemannen i Riggan.
Men Birdman er ikke et one-man-show. Hele filmen er holdt i et forrykende tempo. Emma Stone, Naomi Watts og Edward Norton gjør glimrende biroller i teaterkulissene. Der er det naturligvis kaos, konflikter og premièrenerver, akkompagnert av en trommeslager som i enkelte scener opptrer som gatemusikant og i andre scener har flyttet inn på et bakrom i teateret. Et meget stilig grep.
Det er den mexicanske trommeslageren Antonio Sanchez som har komponert musikken. Denne nordamerikanske produksjonen har i det hele tatt en sterkt søramerikansk profil, for i tillegg til regissør og komponist er filmfotografen Emmanuel Lubezki mexicaner. Han gjør lange tagninger og skaper en klaustrofobisk atmosfære i de trange korridorene på det gamle teaterhuset (fascinerende nok var den svevende Gravity Lubezkis forrige jobb).
Denne gjengen leker med konvensjonene i en erkeamerikansk sjanger, fyller den med surrealisme og heftige rytmer. Det er praktfullt, imponerende – og bevegende.
Les også: