Det er snart 20 år siden sauen Shaun debuterte i Aardman Animations første kortfilm om Wallace og Gromit. Men det er først nå han dukker opp i en helaftens kinofilm, etter flere år som stor suksess i TV-serieformat.
Intet gleder meg mer enn å kunne fastslå at Shaun, sammen med filmskaperne Mark Burton og Richard Starzak, har tålt denne forvandlingen aldeles utmerket.
Det er ingen enkel sak å forvandle ti minutters enkeltepisoder til en over 80 minutters langfilm. Det krever en større historiebue som binder de karakteristiske gagsene fra TV-serien sammen.
I serien fant Shaun, det smarte får i flokken, på stadig nye ting for å bryte den daglige monotonien på Mossy Bottom-gården. Denne gangen utløser hans påfunn en halsløs tur inn til storbyen London der store deler av handlingen utspiller seg. Alt det Shaun holder kjært, saueflokken, de andre dyrene, ja, selv den dumme fårehunden Blitzer og husbonden, blir satt ut av spill og bare hans kløkt kan redde dem tilbake til gården.
Et avgjørende og kanskje dristig valg av filmskaperne er å unngå dialog, og isteden la både dyrene og menneskene gestikulere og kommunisere med lyder.
Det åpner denne filmen for de aller minste, men det er samtidig så sofistikert utført at det blir en styrke ved filmen. På den måten kommer figurenes fysiske fremtoning, selve animasjonsstreken, sterkere frem – og det er nettopp der Aardman-studioets kvaliteter og egenart ligger.
De store animasjonsfilmene skal i dag helst appellere til hele familien, og gjør det gjerne med ekstra bonusscener for de voksne som går over hodet på barna. Her er det fint lite av det, bortsett fra et satirisk innslag om trendy frisyrer (gjett hva slags klipp de er inspirert av?).
Det er enkelheten og sjarmen som gjør denne filmen unik, den har en varm og lun tone som er uimotståelig. Og den har flere fantastiske stunts enn noen actiondrevet blockbuster.
Les også: