Har du en film som The Matrix (1999) på rullebladet, er det en ulempe at alt du lager senere blir sammenlignet med denne suksessen. Ser du Jupiter Ascending, så glem at det er søskenparet Wachowski som står bak. Dette er tull og tøys fra ende til annen, og et ganske underholdende romeventyr.
I en av USAs mange storbyer vasker Jupiter Jones (Mila Kunis) toalettene til rikfolk. Livet består av rutine, helt til hun nesten blir drept av skumle romvesener. I siste sekund reddes hun av den mystiske Caine (Channing Tatum). Uten å avsløre for mye, viser det seg at Jupiter slettes ikke er et null. Jakten begynner og tar ikke slutt før drøye to timer senere.
Noe The Wachowskis, som de kaller seg selv, har fått til i denne actionfylte science fiction-filmen, er å bygge opp et helt univers av eksotiske verdener – den ene mer imponerende enn den andre. Det er fargerikt, morsomt og flott å se på. Intrikate kostymer og original scenografi er ikke nok til å skape en dyp historie, men du verden så morsom en fantasiverden kan være å drømme seg bort i.
Filmen er full av detaljer som hinter til vår egen historie. I detaljene på fjerne planeter, har The Wachowskis lagt ut hint til alt fra babylonsk, egyptisk og gresk arkitektur og kunst. Kunstferdig, elegant og med nok detaljer som nerder i mange felt kan bryne seg på. Og romskipene er flotte!
I bunnen ligger det riktig nok en skarp kritikk av kapitalismens utnyttelse av ressurser, men du går ikke til denne filmen for en lekse i grådighet. Dette er ren eskapisme. Så får du bare bære over med et hull i historien, en påklistret kjærlighetshistorie og at karakterene ikke er noe annet enn stereotyper.
Spesielt er hovedpersonen selv ganske tafatt og må reddes fra den ene farlige situasjonen etter den andre. Hollywood er tydeligvis inne i en bølge av filmer hvor kvinner ikke lenger skal være tøffe actionheltinner, men blåøyd og romantiske. Mila Kunis gjør en god rolle med materiale hun har å jobbe med og spiller henne med en naiv og forvirret menneskelighet.
Det jeg savner mest i filmen, er noe så enkelt – og vanskelig – som humor. Den tar seg selv litt for alvorlig.
Men i noen scener slår den til, og slike burde det vært flere av. Spesielt er den lille sekvensen fra immigrasjonskontoret på en fjern planet, en sann fryd. Scenen er en hyllest til Terry Gilliams Brazil (1985). Da er det ekstra morsomt at Gilliam selv dukker opp i en liten rolle.
Jupiter Ascending er rik på visuelle detaljer som fascinerer. Filmens største problem er flate karakterer og en ganske banal historie.
Les også: