Ambulansen er på plass, politisirenene hviner, kaos hersker, og døden lurer. Tett på; en mann med et filmkamera på jakt etter det perfekte bilde av dødens estetikk.
Møt Louis Bloom (Jake Gyllenhaal), en mann som har falt utenfor den amerikanske drømmen, og er på desperat jakt etter en jobb. En natt mens han kjører rundt i et øde Los Angeles, stopper han opp ved en bilulykke mens et kameracrew filmer det hele. Han ser en karrièremulighet, skaffer seg et kamera og tar opp jakten.
Nightcrawler er en film med mange lag. Den retter et skarpt blikk mot mediebransjen, men også mot oss som publikum.
Det stadige jaget om å være først ute med de største nyhetene er noe alle i mediebransjen kjenner. Bloom oppdager raskt at han har talent. Han går etter de mest groteske bildene og blottstiller ofrenes dødskamp i beste sendetid. Han går tett, nært og blodig. Som han selv så fint sier det i filmen: «Hvis du ser meg, har du din verste dag». Men hvor langt kan man gå i jakten etter den største overskriften? Hva skjer i det øyeblikket du selv igangsetter hendelsesløpet som resulterer i blodbad?
Blooms sult etter den største nyheten går bortenfor enhver moral og etiske presseregler. Hans kynisme og totale mangel på empati er et fascinerende portrett av et hult menneske. Ofrene for drap og vold er kun billetten til penger og suksess. Jake Gyllenhaal skildrer ham med en skremmende blanding av nysgjerrighet og uskyld, mens psykopaten lurer under overflaten og til slutt klorer seg opp. Gyllenhaal leverer en intens og dyster karakterskildring, som tar deg med på en ubehagelig reise gjennom desperasjon og galskap i et urbant undergrunnslandskap, hvor vold og fordervelse lurer på hvert hjørne.
Men Nightcrawler stopper ikke der. Den leverer også en krass kritikk av publikum – vi som sitter trygt hjemme i stuen vår og ser. Her går regissør Dan Gilroy i David Cronenbergs fotspor. I likhet med den kontroversielle Crash (1996) handler det om vår voyeurisme. For gir ikke mediene oss bare det vi vil ha? Det er tross alt vi som skrur på TV-en eller klikker oss inn på de mest groteske nyhetene og de mest grafiske bildene.
Å bli konfrontert med vår egen pirrende nysgjerrighet og avstumpede følelser i møte med andres tragedie er ubehagelig. Filmen er besnærende i sin rå kynisme, men den etterlater en bismak. Er det bare den stadig mer kyniske og konkurranseutsatte nyhetssjefen, glimrende spilt av Rene Russo, som har skyld i medienes grafsing i vold? Har ikke vi som publikum også et ansvar for å si stopp?
Det er et samspill mellom de to. Det er lett å si at Nightcrawler skildrer en amerikansk medievirkelighet, og at vi her i Norge har etikken i ryggraden. Filmen er et godt innlegg i en debatt mediene aldri må glemme. Den tegner et brutalt bilde av hva som skjer når seertall og klikk blir viktigere enn menneskelighet og empati.