I en tid da faktasjekkere står klar med rødpennen, er det neppe noe sjakktrekk å åpne en spillefilm med tekstplakaten "En sann historie". Unbroken mangler til og med vanlige forbehold av typen "basert på" eller "inspirert av".
Så er da også historien om den amerikanske idrettsmannen og krigshelten Louis Zamperini (1917–2014) blitt korrigert på flere punkt, noen av dem temmelig bagatellmessige. Eksempelvis skal det ha vært forbudt for fangene å snakke sammen i japanske konsentrasjonsleirer, men det skjer i filmen.
Uansett ligger det største problemet et annet sted . For Unbroken får aldri skikkelig nerve eller glød. Den har et glatt preg av "filminnspilling" og spesialeffekter, ja, selv de mest dramatiske scener føles mer konstruert enn livaktige.
Filmen åpner eksempelvis med et flyangrep som går riktig galt. Zamperini og hans gruppe blir beskutt av japanske flystyrker, som treffer både mannskap og motorer. Men ikke et øyeblikk blir man svimmel eller nervøs i kinosetet. Hele scenen har en påfallende studio-atmosfære som ingen av skuespillerne makter å bryte igjennom.
Unbroken er den andre spillefilmen av Angelina Jolie, og nok en gang er det en krigshistorie hun vil fortelle ( In The Land of Blood and Honey handlet om Bosnia).
Zamperinis dramatiske liv er definitivt verdt en film. Etter flyhavariet i 1943 overlevde han 47 døgn i en livbåt i Stillehavet, før han ble pukket opp av japansk marine og plassert i konsentrasjonsleir med særdeles brutalt vakthold.
Gode krefter bidrar i alle ledd, uten å sette noe personlig stempel på resultatet. Manuset er skrevet av Joel og Ethan Coen, William Goldenberg har klippet filmen og Alexandre Desplat komponert musikken. (De to sistnevnte er nominert til Oscar for tilsvarende arbeid på The Imitation Game .)
Den engelske skuespilleren Jack O'Connell gjør en profesjonell, men blek rolle som Zamperini. Han var nylig å se på kino i den intense, irske thrilleren '71 . Også der spiller han en ung soldat som havner bak fiendens linjer.
I Unbroken blir O'Connell passiv og monoton i uttrykket. Så må det sies at hans oppgave langt på vei er å utholde ekstreme situasjoner. Stadig vekk må han også repetere klisjéfylte replikker som "If I can take it, I can make it". Hårfarging hører med til skuespillerens hverdag, men den ellers rødhårede O'Connell ser unektelig kunstig ut med ravnsvart manke. Her kunne avvik fra "virkeligheten" være på sin plass, selv om ivrige faktasjekkere ville få nok et moment å ta tak i.