Etter at Jim Jarmusch i fjor ga oss "vampyren som hipster" i Only Lovers left alive , er det på høy tid med filmhistoriens første vampyr-mockumentary. Gravalvoret har fått prege denne sjangeren altfor lenge, og her kommer en av komikerne fra Flight Of The Conchords og fillerister den. Over 20 år etter at Peter Jackson tilførte zombie-sjangeren etterlengtet humor i Braindead , kommer en ny generasjon filmskaperne fra New Zealand og gjør det samme med vampyrsjangeren.
Filmen introduseres som et stykke Blair Witch Project , men det viser seg snart at kvasi-doku-komedien Spinal Tap er en mer korrekt referanse. Et filmteam får være med på innsiden av fire garvede vampyrers tilværelse i Wellington. Vi møter dem når de står opp om natten, når de krangler om oppvasken og har gruppemøter på kjøkkenet om hvordan de skal komme bedre overens.
Som alle vampyrer har de evig liv, men det som gjør dem virkelig enestående er at de har stoppet opp i utviklingen. I litteraturen blir vampyrer kloke av mange århundrers kunnskap, men disse selvopptatte ungkarene ser ikke ut til å ha lært noen verdens ting.
Her er det ikke mye livsvisdom fra det gamle, europeiske kontinentet, og plottet er heller ikke mye å skryte av. Men gagsene og situasjonene regissørene Jemaine Clement og Taika Waititi – som også medvirker i hver sin vampyrrolle – presenterer for oss, er ofte avvæpnende med sin miks av ironi og generøsitet.
Vampyrene suger selvsagt blod av mennesker, men blir de kjent med deg, som med kjernekaren Stu, kan de gjøre unntak. Når de støter på en flokk varulver, i en av flere referanser til Twilight -filmene, blir de nødt til å overkomme sine fordommer, ikke minst fordi alfahannen blant varulvene har lest mange instruksjonsbøker om godt lederskap. Men samholdet blir satt på en alvorlig prøve når den yngste vampyren Nick får dem i trøbbel fordi han begynner å briske seg med sin vampyrstatus ute på byen.
Muligens startet dette som en tv-idé. Handlingen drives frem av gagsene, det er egentlig ingen lengre linjer som rettferdiggjør det som spillefilm. Men filmskaperne kommer seg i mål med æren i behold, ved å stanse like under 80 minutter. Jeg fniste oftere enn jeg kjedet meg, selv om noen dødpunkter må det bli når det mangler en overordnet spenningskurve.
Det er altså vanskelig å si hvor godt den ustrukturerte komedien vil tåle tidens tann. Men en kandidat til kultklassiker-status er den utvilsomt.