Følelsen av maktesløshet er noe mange kjenner på i møte med teknologi. Sony Pictures fikk erfare hackernes vrede da de tok seg inn i konfidensielle e-poster. Hvorvidt Angelina Jolie er en bortskjemt drittunge eller ei, påvirker ikke verden utenfor drømmefabrikken. I Michael Manns Blackhat fører hackerangrep til at en atomreaktor eksploderer i Kina. Det er blodig alvor.
Kina og USA slår seg sammen i kampen, og henter den kriminelle hackeren Hathaway (Chris Hemsworth) fra fengsel. Jakten på bakmennene er i gang.
For hva skjer den dagen hackerne bestemmer seg for å skape kaos på børsene og kaste verden ut i økonomisk kaos? Er de idealister som stjeler fra de rike, eller er motivene deres penger og grådighet? Er de helter, eller er de skurker? Hva slags mennesker er det som kan trykke på en knapp og forårsake død? Filmens svar er nedslående, men kanskje realistisk.
Michael Mann er en stilsikker regissør. Fra Heat (1995) og Public Enemies (2009) har han skapt filmer med særpreg og koloritt. Det gjør han også her. Men scenen fra Hong Kongs bakgater er klisjéfylt, og mer et frieri fra Hollywood til det asiatiske markedet.
Filmen er også forbausende retro og gir assosiasjoner til 70-tallets sydende thrillere som sakte bygger seg opp for så å eksplodere. Mann prøver å få det til å syde, men roter det til.
Det er synd. Ideen er både spennende og høyaktuell, men veien til svaret kaotisk fortalt. Vår helts metoder er ikke spesielt imponerende. Hvis en avdanket kriminell er alt myndighetene har å stille opp med, er vi fortapt hvis virkelighetens hackere setter inn nådestøtet. Når både skurker og helter fremstår som lite troverdig, har filmen et grunnleggende problem. Motivene på begge sider blir grøtete og like kaotiske som historien selv.
På tross av mye rot, greier filmen likevel å dra deg inn og holde på interessen. Mer på grunn av et fascinerende og skremmende tema, enn en godt fortalt historie.