Å fremheve en film som viktig, handler ofte om at den speiler en aktuell tendens i samfunnet. Denne mauretansk-franske filmen er også viktig på denne måten, når den skildrer hvordan jidahister for en stund raserte deler av Mali i 2012.
Men den har en annen kvalitet som hever den over de fleste filmer om denne blodige krigen som militsen Boko Haram nylig presset mot en ny, grusom avgrunn i Nigeria. Regissør Sissako har en behersket, nyanserik formbevissthet som kler dette universet perfekt. Til tross for den grenseoverskridende galskapen han skildrer, gir han oss nok pusterom og avstand til å reflektere over dimensjonene ved overgrepene. Det er altså ikke blodsutgytelsene som er det mest sjokkerende her.
Det er en stund siden Sissakos forrige film, Bamako (2006), som berørte postkoloniale forhold. Mye har skjedd på de årene, og denne gangen er det helt nye krefter utenfra som truer.
Sissako baserer historien på det som skjedde da nordafrikanske jidahister inntok områder nær byen Timbuktu og satte dem under Sharia-lov.
I filmen ser vi mange av de absurde forbudene som innføres: en kvinnelig fiskeselger blir påbudt å dekke til hendene og bena med strømper i 50 varmegrader, når musikk høres i natten utløser det en hysterisk jakt på synderne.
Her er det nok av materiale for en ny Life of Brian eller Charlie Hebdo , men Sissako søker ikke karikaturen. Isteden får han effektivt fram villfarelsene de unge jidahistene turer fram med, og som lokalbefolkningen, muslimer de også, betrakter med forferdelse og forundring.
Jidahistene holder Koranen framfor seg, men har knapt lest den. De er høye på seg selv, på den makten de får med våpen i hånd og framstår som skrøpelige i all sin menneskelige dårskap. De er guttunger med maskingevær som iblant glemmer jihad for å snakke om Messi og Zidane, for så i neste øyeblikk tvinge seg på en lokal jente de har forelsket seg i.
En av jidahistene oppsøker en tuaregkvinne i ørkenen når ektemannen hennes er borte. Denne tuaregfamilien er det nærmeste vi kommer noen hovedpersoner i filmen, og kvinnens sterke, sensuelle framtoning pirrer og skremmer jidahisten.
Tuaregenes perspektiv gjør Sissako i stand til å spenne lerretet bredere og høyere, mellom jord og himmel, og filmens vakreste scene, som får dypt tragiske dimensjoner, utspiller seg der. Om det finnes en Gud i Sissakos film, er det han som ser det på avstand, et blikk filmskaperen ofte lar oss dele, som for å dvele ved et grunnleggende paradoks, om hvordan naturens fantastiske storhet kan avføde en så innskrenket menneskelig tilværelse.
Men også nærbildene til Sissako fascinerer, godt hjulpet Sofiane En Fani, den følsomme fotografen som gjorde Blå er den varmeste fargen til en så besettende opplevelse.
Her viser hun at hun også mestrer store panoramaer, men stilen er behersket, nesten tilbakeholden. Den samme moderasjonen viser hun og Sissako i de mest dramatiske nære og halvnære bildene. Volden skjer like ofte utenfor kamera, eller avløses av gåtefulle bilder som forsterker det uvirkelige. Når byens guttunger får forbud mot å spille fotball, velger de å fortsette uten ball, kanskje som en protest mot meningsløsheten, men det er også en vakker scene som viser at livet går videre i sin ufullstendighet.
Denne filmen har ingen budskap, den er ikke ment som noe debattinnlegg, Sissako er en for begavet og kompleks visuell kunstner til det. Men om du likevel leter etter en film som viser hvor dårlig jidahismen harmonerer med en pragmatisk, hverdagslig praktisering av islam, er Timbuktu en betimelig påminner om det. Men det er altså bare én av mange kvaliteter ved denne elegante, formfullendte filmen.