«Paddington» er et kostelig bjørneeventyr

Image for xstream video 21641

Det er sjelden jeg ler så tårene triller, men Paddingtons overgang fra bøker til filmstjerne er en svært sjarmerende opplevelse.

Historien om bjørnen som strander i London fra det mørkeste Peru, er basert på de populære barnebøkene til Michael Bond. Fortapt på togstasjonen, skjønner han at storbyen ikke er for pyser. Til slutt får han tak over hodet av den lettere dysfunksjonelle familien Brun.

Sjarmerende bjørn i en fabelaktig familiefilm.
God humor for både barn og voksne

Filmen er en oppvisning i varm og rørende humor, som elegant forfører både barn og voksne. Paddington greier kunsten å snakke to språk. Den er full av deilig og burlesk slapstick som barn elsker, men som aldri blir masete eller slitsom. Scenen da vår lille helt gjør seg kjent med baderommets mysterier, er førsteklasses komikk.

Videre er den full av hentydninger og undertoner myntet på voksne. Scenen hvor den fæle naboen (Peter Capaldi) møter filmens skurk, den onde utstopperen Millicent (Nicole Kidman) til toner av Lionel Ritchies Hello, er ubetalelig.

Og da den strenge herr Brun, glimrende spilt av Hugh Bonneville, må kle seg ut som vaskedame og blir sjekket opp av en slesk sikkerhetsvakt, er storartet humor for foreldregenerasjonen.

Paddington roter seg opp i trøbbel og blir kidnappet av den onde utstopperen Millicent (Nicole Kidman) ved Nasjonalhistorisk museum.
Flott animasjon

Den mest fantastiske skuespilleren i filmen er likevel Paddington selv. Animasjonen av bjørnen er både livaktig og uttrykksfull og glir naturlig inn blant filmens ekte skuespillere.

Regissør Paul King har et godt øye for detaljer. Scenen på stasjonen, hvor bjørnen står ensom og forlatt under det lysende skiltet for tapt bagasje, og endres til Funnet i det familien Brun kommer, er magisk. Filmen er full av små, elegante øyeblikk som varmer en filmelskers hjerte.

Som voksen synes jeg dubbing er en uting. Noen detaljer i dialogen går nok tapt i oversettelsen. Det er også snålt å høre Kidman og Bonneville, som vi kjenner fra Downton Abbey , plapre i vei på norsk. Men det er gjort en god jobb, og de norske stemmende fungerer forbausende bra.

Selv om noen scener kan bli litt skumle for de aller minste, er Paddington en av de beste barnefilmene jeg har sett. Den har god moral, men fri fra klamme klisjeer. Den byr på underfundig, sjarmerende og morsom underholdning for alle generasjoner.