Bennet Miller har så langt bare laget nær perfekte filmer. Han debuterte med The Cruise , en poetisk svart-hvitt dokumentarfilm om en eksentrisk buss-guide i New York. Så kom Capote (2005) og Moneyball (2011), begge basert på historier fra virkeligheten, hvor først Philip Seymour Hoffman og deretter Brad Pitt gjorde noen av sine beste hovedroller, ble Oscar-nominert og så videre.
Miller er dønn solid som regissør. Han er tenksom, grundig, sakte. De fleste lager mindre gode ting innimellom. Miller holder fanen høyt.
Foxcatcher ligger i samme kvalitetsgate som de andre filmene. Den innledes med den sedvanlige Based on a true story-plakaten, som gjør at man, i hvert fall jeg, retter meg opp i stolen og kjenner et sett av forventninger som stiller høyere krav enn hvis det dreier seg om fiktive påfunn som hvem som helst kan skru sammen.
Historien er ren som et gresk drama. Den foregår i brytermiljø i USA i siste halvdel av 1980-tallet. Channing Tatum gjør sin beste rolle så langt i karrièren. Han spiller Mark Schultz, gullmedaljør fra OL som lever uten sponsorer eller midler mens han trener mot neste mesterskap. Storebroren Dave Schultz, også gullmedaljevinner, spilles, like overbevisende, av Mark Ruffalo.
Disse to, skjønner vi, har vokst opp uten foreldre og Dave har tatt vare på Mark hele veien. Å se dem trene sammen er en dans av undertrykt smerte. Miller klarer å fange tyngden og klumpetheten og parre den med letthet, grasiøsitet og eleganse. Ingen av brødrene har ordet i sin makt, men Dave lever i det minste et normalt liv, med kone og unger. Mark er i drift. Har bare brytingen. En av Amerikas rikeste menn, John du Pont tar kontakt. Han er glad i bryting og amerikanske seierherrer og vil finansiere brødrenes videre satsing. Mark er i starten for rotfestet med familien sin, men Dave bryter opp og flytter til du Ponts voldsomme eiendom.
Steve Carell gjør, i likhet med Tatum og Ruffalo sitt livs rolle. Du Pont er en skadeskutt, frendeløs, uhorvelig rik mann med et fascinerende komplekst følelsesliv, kontinuerlig kuet av sin gamle mor (Vanessa Redgrave) som syns bryting er vulgært. Det er langt mellom så troverdige filmportretter av ensomme mennesker med hardt prøvede sinn.
Mer om Steve Carell:
Du Ponts rikdom skjermer ham fra å havne i for tett kontakt med virkelighetens sosiale mekanismer, så vrangforestillingene hans får lov til å utvikle seg i faretruende retning. Filmens nav er spillet mellom brødrene og du Pont. Bryting, brorskap, lojalitet. Hvem er venn med hvem og mentor for hvem.
Tempoet er dempet, scenene får ta tid, brytingen blir en indre tilstand av desperasjon. Det er svært elegant gjort. Visuelt er filmen behersket, lekker og godt gjennomtenkt. Nærbilder av Carells utrolige, papiraktige og dypt forstyrrede ansikt, avløses av store tablåer av eiendommen eller av treningsrom, som igjen går over i Tatums kuede sinne i en klumpete kropp. Høyst sannsynlig blant årets beste filmer.