Mamma er ikke bare et nådeløst familiedrama, filmen er også det endelige gjennombruddet for den talentfulle regissøren Xavier Dolan.
Mange vil nok mene at den canadiske 25-åringen har gjort store ting allerede. Og sant nok har han laget fire sensuelle og besnærende filmer før. Men i Mamma unngår han staffasjen. I stedet for å dvele ved unge eksentrikere, går han rett inn i et akutt samfunnsproblem.
Handlingen er lagt til en fiktiv — men nær - fremtid, der canadiske myndigheter har vedtatt en lov som gir foreldre adgang til å sende "problembarn" på sykehus. Diane (Anne Dorval) har en sønn som kvalifiserer for tvangsinnleggelse, men hun stritter imot. Hun vil i det lengste forsøke å ha tenåringen Steve (Antoine-Olivier Pilon) boende hjemme.
Men hvor mye kan et menneske — og en alenemor - tåle, spør Xavier Dolan.
Mamma er filmet i et kvadratisk format som får den til å se ganske trang ut. Men i lykkelige scener eser formatet ut til vanlig størrelse. Selve denne vekslingen skaper en sterk kontrast mellom klaustrofobi og normalitet i den lille familien. Og nettopp de lykkelige scenene er helt nødvendige i denne eksplosive filmen, for når det skjærer seg mellom mor og sønn, er det virkelig hjerteskjærende og dramatisk.
Filmen har også et støynivå som skal gi publikum en følelse av hvordan hverdagen arter seg i et slikt hjem. Steve kan spille musikk på to ulike anlegg samtidig, i tillegg til at han er høylytt og utagerende.
Gutten har en ADHD-diagnose, og savner sin avdøde far. Heller ikke moren presenteres som noe A4-menneske. Diane er et temperamentsfullt råskinn som det stadig koker over for i konflikter med sønnen. En tredje karakter entrer scenen via kjøkkenveien. Den sykmeldte nabokvinnen og lektoren Kylia (Suzanne Clemant) opplever en slags renessanse i den lille, dysfunksjonelle familien. Hun blir guttens privatlærer og morens støttespiller, ja, en slags skadeskutt samaritaner. Sammen er Pilon, Dorval og Clemant krutt - både som karakterer og skuespillere.
I Norge har Olaug Nilssen skildret livet med et autistisk barn i teaterforestillingen Stort og stygt . Utbredelsen av ADHD-diagnosen er omfattet av stor kunstnerisk interesse. Men sjelden kommer man i kinosalen så tett innpå et slikt familieliv som i Mamma .