Det er 20 år siden Hatet tok pulsen på den franske forstaden og forutså den sosiale tikkende bomben som skulle gå av i de såkalte banlieus utenfor Paris. Den nye, franske filmen Girlhood viser at ikke mye nødvendigvis har endret seg, bortsett fra én ting: denne filmen ville neppe blitt laget for 20 år siden. Ikke bare fordi jenters sosiale status blant minoritetsungdom den gangen ble neglisjert, men også fordi denne filmen er annerledes på så mange måter fra de indignerte samtidskommentarene som preget de første banlieu-filmene.
Åpningssekvensen er typisk for filmens egenart og uforutsigbare dynamikk mellom konflikt og livsbejaende flukt: Vi havner midt i en fysisk nærkamp, mellom spillere i en amerikansk fotballkamp, og ser snart at det er unge franske minoritetskvinner som spiller. De har på krigsmaling og uttrykker adrenalin og entusiasme.
Men når kampen er over, venter hverdagen praktisk talt rundt neste hjørne: vi ser hver og en av dem lunte av gårde til sin blokk i den gigantiske, monotone forstadsbebyggelsen, og vi ser at de faller til taushet når de passerer forbi en klynge med jevnaldrende gutter.
Som de andre jentene sloss Mariene på flere fronter – mot skolesystemet og det franske samfunnet, på ene siden, og mot en patriarkalsk, satt kultur på hjemmebane. Når denne kampen overmanner henne, søker hun tilflukt hos en jentegjeng som ledes av den karismatiske Lady. De er alle drop outs i 16-årsalderen som fordriver tiden med nasking på kjøpesentre og å provosere medpassasjerer på T-banen. De er like selvopptatte som andre tenåringer, men det er en sterk samhørighet mellom dem.
Sisters Are Doin' It for Themselves , sang Aretha Franklin en gang, og det er hva jentene gjør her, men til strofene av Riannahs Diamond . I en sentral scene ser vi dem sjekke inn sammen på et hotellrom for å pynte seg, og vi forventer kanskje at de skal gjøre seg klare for å gå ut på byen. Men isteden blir de værende for å underholde hverandre , i en strålende spilt scene som forsegler Marianes plass i fellesskapet, nærmest som et ritual.
Det er en varm grunntone i filmen som understøttes av fotograf Crystel Fourniers enkle utsnitt og myke lys. Hudfarge på film nevnes stort sett bare når vi berører mangelen på mørk hud på det hvite lerretet, men jeg synes det er verdt å fremheve hvordan Fournier får kvinnenes hudfarge til å gløde sjeldent vakkert. Det er annerledes å lyssette mørke skuespillere, men det er sjelden noen utforsker den visuelle kraften i det.
Det er en av mange kvaliteter som gjør denne filmen annerledes. Det andre er det befriende fraværet av etniske musikk-klisjeer. Akkurat som jentene omdefinerer seg selv, velger Sciamma et lydbilde av elektroniske klanger som harmonerer med filmens åpne utforskning av hva det vil si å være fransk-afrikaner.
Som i Vannliljer og Tomboy gir Sciamma oss et originalt blikk på en marginalisert ungdomsgruppe. Men denne gangen går hun enda noen skritt videre, både filmatisk og politisk, med en film som plasserer henne på den europeiske filmkunstens øverste hylle.