«Det høres så smart ut, men betyr det noe, egentlig», er en av kronreplikkene i denne verbalt virtuose filmen. Muligens er det en selvironisk kommentar fra manusforfatter og regissør John McDonagh som gir oss onelinere som er så utstuderte at du kan formelig se skuespillerne nyte dem i fulle drag.
Vi befinner oss i Irland etter finanskrisen og den nasjonale psykosen som oppsto med kirkens mange overgrepsskandaler. Det er dette dystre bakteppet Fader James (Brendan Gleeson) må forholde seg til når han forsøker å bistå sine sognebarn som veksler mellom apati og raseri overfor tingenes tilstand.
De er den mest miserable gjengen jeg har støtt på i noen film i nyere tid, og mange av dem ser ut til å spille i helt ulike filmer. Her møter vi finansfyrsten som vil lindre sin samvittighet med å donere penger til kirken; klisjéhomsen som agerer obskønt foran presten; legen som stumper sigaretten i etterlevningene av en avdød og massemorderen som vil skrifte.
Hvor sannsynlig det er at så mange psykopater har oppstått på et sted som kun er befolket av et dusin mennesker, skal jeg la ligge. Det er bare en av mange friheter McDonagh tar seg.
Den som får denne sprikende filmen til å leve, er Gleeson i hovedrollen. Han har den sjenerøse, stoiske holdningen og det romslige kroppsvolum som skal til for å skape en illusjon av trygghet i et lite samfunn av skakkjørte mennesker. Han er en moderne prest som jatter med sognebarnas seksuelle og moralske overskridelser, helt til han finner ut at han har en grense.
En katolikk vil sikkert oppleve denne filmen annerledes, for den er spekket med refleksjoner om det gode versus det onde, om frelse og evig fortapelse. Sjelden har veien til Golgata blitt overøst med så mange underholdende profaniteter.