Pride forteller en historie fra Thatchers England som virker for fantastisk til å være sann – helt til man mot slutten forstår at den faktisk er det.
Vi befinner oss i England i 1984, hvor den lengste gruvestreiken i manns minne pågår. Regjeringen hadde varslet nedleggelsen av tyve gruver, men en langtidsplan lurte i kulissene og truet med å stenge så mange som sytti.
Folk var i harnisk, men Thatcher holdt seg, som vi vet, jernhard, og streiken varte i nesten et helt år.
Med dette som bakgrunn brettes en deilig usannsynlig historie ut.
Et lite, London-basert miljø av lesbiske og homofile aktivister bestemmer seg for å samle inn penger til støtte for de streikende gruvearbeiderne. De ringer rundt til gruvearbeidernes ulike administrasjoner, men skjønner hurtig at de ses på som en belastning snarere enn som velkommen hjelp.
Derfor ringer de i stedet direkte til et antall gruvelandsbyer og får, nærmest på grunn av misforståelse, kontakt med det walisiske lokalsamfunnet Onllwyn.
Dermed er rammen satt for en feelgood-komedie med alvorlige undertoner hvor LHBT-rettigheter går hånd i hånd med fagforenings-, anti-Thatcher— og generell 1980-tallsnostalgi.
Regissør Matthew Warchus bringer frem den tidlige 80-tallsfølelsen med kløktig bruk av musikk, klær, språk og utstyr. Det gjør for eksempel godt å se en god gammeldags telefonkatalog, det gjør godt å høre Bronski Beat og The Smiths og det gjør godt å se den ubekymrede røykingen, frisyrene og interiørene som var praktiske mer enn hippe.
Historien befolkes av fine skuespillere, både på homo- og gruvesiden, men bruken av Bill Nighy i en birolle som sekretær for gruvearbeiderne er eminent.
Nighy er svært ofte god, men her når han en slags topp i tilbakeholdt frykt kombinert med fascinasjon for det merkelige besøket fra London.
Imelda Staunton er også fin, som alltid, og Paddy Considine gjør en sympatisk figur som leder for Onllwyn-arbeiderne. Dominic West (McNulty i The Wire ) har fått rollen som det eldste medlemmet av homo-gjengen, basert på Jonathan Blake som er den engelskmannen som hittil har overlevd lengst som HIV-smittet.
Dessuten gjør Ben Schnetzer en fin rolle som frontfigur for aktivistene, og reparerer dermed det dårlige førsteinntrykket fra den traurige Boktyven (2013).
Pride klarer å være det som alle prøver på, men få klarer, nemlig å være både morsom og rørende. Katsjing!