Med Hobbiten – Femhærerslaget , bringer Peter Jackson et voldsomt epos til ende og gjør det med samme visuelle og fortellermessige selvfølgelighet og intensitet som vanlig.
Det at Jackson har levd med Tolkiens karakterer i sytten år og hverken har mistet forstanden eller blitt hakket i biter av den ortodokse delen av Tolkien-fansen, er ingen liten bragd.
Denne filmen, som de andre fem, vil bli elsket av mange og hatet av noen, men den vil bli stående, selv om utgangspunktet for filmatiseringene fortsatt vil bli diskutert.
Oxford-professoren i angelsaksiske språk skrev altså fra slutten av 1930-tallet en håndfull eventyr som først førti år senere ble løftet opp som en del av motkulturen, for derfra å bli allemannseie.
I 1969, før den globale suksessen var et faktum, solgte Tolkien noen av filmrettighetene for det som i dag fremstår som en slikk og ingenting – han ønsket å sikre familien sin økonomisk, med det resultat at Peter Jackson har fått viljen sin med atskillige sider av de mest berømte fantasy-bøkene som noensinne er skrevet, muligens med unntak av Bibelen.
Tolkiens sønn, Christopher, sa i et intervju med Le Monde i forkant av første Hobbiten-film: «De fjernet innmaten i bøkene og gjorde dem til actionfilmer for ungdom mellom 15 og 25… Gapet mellom skjønnheten og alvoret i bøkene, og det historiene nå har blitt til, overvelder meg. Kommersialiseringen har redusert verkets estetiske og filosofiske sider til ingenting. Det er bare en ting jeg kan gjøre: Å snu meg vekk.»
Har han rett? Ja.
Men han tar også feil.
Og antagelig sitter han for tett på opphavsmannen til å se at det å filmatisere bøkene slik de er skrevet, lett ville ha blitt sakte-tv som få produsenter hadde orket å finansiere og få andre enn de mest innbitte Tolkien-leserne ville ha dyrket.
Peter Jackson har støpt det hele i sin form, han har lagt til og trukket fra, skrevet inn nye karakterer og historielinjer, skapt et fantastisk og unikt filmunivers som til og med unger ned i 8-10-årsalderen forholder seg til, siterer, elsker og ser gang på gang. Så kan de heller oppdage kompleksiteten i bøkene når de vokser til.
Hobbiten – Femhærerslaget følger, på godt og vondt, samme mal som de andre filmene: Korte dialoger som omtrent uten unntak avsluttes med et rop om fare. Vi skal hele tiden videre. Og filmen begynner, ikke overraskende, nøyaktig der forrige film sluttet.
Smaug er på vingene og Langsjøby ligger tynt an. Deretter følger, som hvem som helst kunne gjette seg til, et lappeteppe av intriger, hærer under oppbygning, allianser, kampforberedelser. Det er mange historielinjer å drifte i oppbygningen mot selve slaget. Kanskje litt for mange. Men ingen kan utelates uten at det blir en dødssynd. Dette vet Jackson bedre enn alle.
Alt dette fortelles over ganske få sider i boken. Så det nerdepodcast-praterne har sittet og diskutert de siste månedene er hvorvidt Bilbo skal ha en rolle i slaget og hva den i så fall skal bestå av. På hvilken måte kommer Bilbo, som i boken slås bevisstløs tidlig i kampen, til å gjøre noe avgjørende? Noe annet vil naturligvis være skuffende og svakt. Og kommer Jackson til å bruke sin egenoppdiktede kjærlighetshistorie mellom alven Tauriel og dvergen Kili som emosjonell brekkstang for å få oss til å engasjere oss følelsesmessig i krigsscenene?
Uten å ta bort et gram av gleden fra alle tusener som skal se filmen, kan jeg bekrefte at dette løses på en tilfredsstillende måte. Mye av konfliktstoffet sirkler rundt dvergekongen Thorins (sønn av Thrain, sønn av Thror, som vi blir minnet på for hundrede gang) galskap i møte med Smaugs umåtelige skatt. Han lider av det som i filmen kalles Dragesyke, som for øvrig mange andre også lider av for tiden, altså et totalt bortfall av gangsyn i all sin havesyke.
Han er villig til å ofre mye blod for å få tak i dyrdesteinen som skal brukes til å heve dvergene tilbake til de høyder av kraft og autoritet de en gang hadde.
Selve slaget er som Jackson-slag flest, men i kampens hete velger han etter hvert klokelig å fokusere på små minikamper. Og her ligger filmens absolutte høydepunkt: Duellene mellom de vi liker best og de vi liker minst.
Her klarer Jackson å skape en sekvens som i intensitet og oppfinnsomhet nærmer seg flukten fra alvene i forrige film, som ble fortalt på en gudebenådet heftig måte.
Noe jeg grudde meg til var slutten. For slutten på Atter en konge (2003) holdt på i en evighet. Denne gangen går det litt bedre.
Det andre som fungerer bare passe godt er at det er litt for mange av de jeg ser på lerretet (Bards barn og den øvrige befolkningen i Langsjøby, dvergehæren, orkehæren, alvehæren, tusse-leiesoldatene, Nekromanserens døde riddere) som sjelden blir noe mer enn skikkelser som farer forbi. Påminnelsen om hva Smaug sa til Bilbo i forrige film hadde jeg også klart meg godt uten. Dessuten er Thorins galskap akkurat litt for Gollum-aktig og stort fortalt, den egoistiske og feige Alfrids skikkelse er for lite subtil og det er for få humoristiske mellomspill.
Bilbo er jeg heller ikke intenst nok knyttet til. Men dette er generelle innvendinger som gjelder alle filmene, og jeg konstaterer at jeg koser meg på tross av dette.
Filmen er med andre ord langt på vei en fryd og et verdig punktum. Fra nå av står spenningen om hva Tolkien-familien vil gjøre med Silmarillion-rettighetene når Christopher Tolkien en gang ikke lenger bestemmer. Jackson har gått langt i å antyde at han står klar.